Hopp til innhold

Resymè fra sist gang:

«Hei, Santnok! Dette er *sensurert*, operasjonskoordinator på Ortopedi- og plastikkirurgisk avdeling. Jeg ringer for å fortelle at du egentlig skulle ha vært innkalt til operasjon for lenge siden. Du vil bli innkalt om 14 dager! Passer det?»

 

«Det går bra!»

«Flott! Da sender jeg brevet med innkallelse i dette øyeblikk!»

 

"Aleksander" og jeg blir enige i fellesskap at tiden frem til operasjonen skal brukes på best mulig måte slik at jeg er i best mulig form med operasjonen. Så: Gruppe- og PT-timer – it is. For alle penga! Hard og målrettet frem til siste dagen før operasjonen. Akkurat som sist gang.

Jeg får maks tyn og pes av "Aleksander"!

«Du må jo være i tipp-topp form når du skal treffe kirurgen!»

 

 

Avlysninger på rekke og rad …

Jeg får ny tid, og ny avlysning, på rekke og rad!

  • Operasjon #1: AVLYST! Check!
  • Operasjon #2: AVLYST! Check!
  • Operasjon #3: AVLYST! Check!
  • Operasjon #4: AVLYST! Check!
  • Operasjon #5: AVLYST! Check!

 

«Back in business … «

Etter å ha fått så mange avlysninger på rekke og rad begynner jeg å bli rene ‘eksperten’! «Aleksander» også! Dagen etter første avlysning er jeg tilbake på trening. Sykehuset får være sykehuset – nå er det å beholde fokus på det som er viktig ... gidder ikke å kaste bort dyrebar energi på deres ‘tulleaffærer’.

'På gangen' igjen ...

Vi er ‘på gangen’ igjen …»Aleksander» har sydd sammen en knall økt, en skikkelig ‘feel-good’ sak.

Nå skal du se her hva jeg har laget for noe ‘snacks’ til deg …Vil våge å påstå både at jeg har overgått meg selv; og du vil digge det rått!»

Jeg trenger ikke å tenke – bare ‘gønne’ på! Og det er nettopp det jeg gjør! Normalt sett ville jeg ha fått ‘foten ned’ angående intensiteten, men «Aleksander» kjenner meg så altfor godt nå! Alt som kan få tankene mine over på noe annet enn negativitet, er gull!

 

På sykehuset ...

Jeg får besøk av «Dr. Kyyd», kirurgen som skal operere meg. Jeg ser fort at noe er galt. Vanligvis har jeg fått beskjeden om avlysning av hjelpepleiere / sykepleiere. Denne gangen kommer han selv, in persona.

«Dette er utrolig pinlig, og jeg er faktisk veldig flau! Jeg føler nå at det min plikt å komme personlig for å fortelle at du er strøket av operasjonsprogrammet. Jeg føler at jeg skylder deg såpass!»

Lang pause.

«Nei, nå MÅ du bli operert! Vi har innsett at dette går ikke lenger, så derfor skal du settes på høyeste prioritet i morgen den dag. Du SKAL først inn i køen! Det skal jeg personlig se til at så skjer!»

 

Fortsettelsen ...

Jeg er ferdig operert, etter mye om og men. Med livet i behold! Om noen nå skulle ha trodd noe annet. Før jeg dro fra sykehuset, kom min svenske rødhårede 'venninne' og sa 'ha det'.

"Ha det bra, Santnok! Jeg kommer til å savne deg her!"

Så får jeg en stooor klem.

"Nå må dere slutte med det der ..."

kommer det fra en eller annen...

Min svenske rødhårede 'venninne' svarer råkjapt at det gjør hun akkurat som hun vil med. Det skal ingen andre legge seg oppi hva hun gjør med 'yndlingspasienten' sin...

Hun kan nok virke liten og 'gullig' eller søt. Men tro meg - dama har bein i nesa og kan være autoritær; om hun vil! Nesten så jeg ble sprutrød i trynet som en liten skolegutt der jeg står!

Kontroll(er) på sykehuset ...

Etter bukplastikk og natesplastikk blir det satt inn såkalte dren som har til oppgave å samle opp blod og annen væske inni kroppen for å unngå infeksjoner. Disse blir dine følgesvenner og 'fotfølger' deg over alt. Og da mener jeg OVER alt. På badet, på toalettet. I senga.

De ser ikke direkte delikate ut, og forrige operasjon skjulte jeg dem i plastposer. Om det var nett fra Rema 1000 og Eurospar, eller polpose på ene siden og apotekpose på andre, var ikke så viktig. En mann bryr seg ikke om uvesentlige detaljer. Det gjorde ikke jeg, heller!

Å gå med dren er ikke bare upraktisk, men også stygt og til dels oppsiktsvekkende! Selv om jeg hadde drenene i poser forrige gang, var det mange som sperret opp øynene! I tillegg måtte jeg, av grunner jeg ikke skal gå inn på bloggen, skjule dem ekstra godt. Her er det bare en ting å gjøre:  Ta i bruk kreative løsninger! En mann gjør det han må! … fortsett å lese «Når en dør lukkes … Del VII»

Jeg har ofte fått høre det: "Santnok", du har gjort det som så mange bare kan drømme om; kvittet deg med vekten, tilsvarende en stor mann. ...Det du har gjort er å bedrive ekstremssport både deltakere av "The Biggest Looser" og "Extreme Makerover Weight Edition" sammenlagt verdige. Det er det ingen tvil om! ... Hvorfor klarer du det, mens jeg sliter 'rævva' av meg for usle 5 kilo?! Ikke minst: Hvordan klarer du å holde vekten?!" Dette vil også dere, mine lesere, vite.

I mitt innlegg "Lørdagskos som tok en smule av?!" fikk jeg spørsmål fra en av mine lesere: "Jeg lurte forresten på om du kunne skrive litt om din » hold vekten strategi». Når du gikk på helfart skrev du mye om utfordringer med det, følelser rundt osv. Kanskje du kunne skrive litt om utfordringer når målet er nådd?" Det er klart jeg kan! Følg med mens "onkel Santnok" tegner og forklarer! 🙂

"Disclaimer":

Med å lese videre i denne artikkelen, kan det være at du kan få høre ting du ikke vil, eller ønsker å høre. Du kan også ende opp med å bli skikkelig provosert! Jeg kan ikke gi deg noen form for 'quick fixes' - men jeg sier heller ikke at det er lettere eller vanskelige enn det faktisk er!

Nå er du advart, så nå kan du lese videre - på eget ansvar!

Jeg har et såkalt postulat som jeg bruker ofte'. Dere har helt sikkert lest det før, mange ganger:

"Å gå ned i vekt er bare barnemat, men å beholde den er en skikkelig 'voksengreie'!"

Joda, jeg har faktisk fått mye pepper for det!

Enkelte har tillatt seg å gå så langt som å kalle meg for en overlegen, hoven blei! Men det jeg mener med dette "postulatet" er ikke det at det ikke kan være vanskelig å gå ned i vekt. For det kan være tøft nok! Det jeg mener er at når du har gått ned i vekt - det er da den virkelige jobben begynner! Da jeg var overvektig, eide jeg faktisk ikke snøring på kosthold og trening.

Joda, jeg var klar over at jeg ikke kunne gå tilbake til mitt tidligere kosthold/liv. Jeg hadde noen vage idèer, men noen klar formening om hvordan det skulle gå til hadde jeg ikke.

Når man skal gjøre noe man hittil ikke har lyktes med, durer man i vei og gjør akkurat som man har gjort alle gangene før! Nei, det gjør man ikke! Det man derimot må gjøre, er å søke kunnskap innenfor emnet. Da ragger man opp en hvilken som helst 'noksagt' man finner på gata! Feil igjen! Man kontakter da, eller oppsøker, noen som vet hva de snakker om! Xtravaganza var de som visste hva de pratet om - i mitt tilfelle. Jeg oppdaget fort at jeg var kommet på rette plass! Her hadde de faktisk et helt enhetlig program - som også inkluderte oppfølging etter "vektreisen".

"Det er mellom ørene det sitter!"

Xtravaganzas program er basert på 4 "Ledestjerner"

  • Mental Næring (Nyt!)
  • Mental Trening (Tenk!)
  • God Energi (Spis!)
  • Bevegelsesglede (Tren!)

Disse elementene kunne man sammenligne med et "hjul" med fire forskjellige "lag" i 'dekket' Alle fire måtte være i balanse (balansert) for at dekket skulle gå rundt uten 'slark'.

"Det er mellom ørene det sitter!"

Xtravaganza fokuserer veldig mye på det mentale. Jeg fikk tidlig høre postulatet: "Det er mellom ørene det sitter!" Dette var faktisk noe "Mia", en av coachene på xtravaganza, var den første til å prente inn i skallen på meg! I lag med:

"Glem alt du tror du vet, og kast dine gamle holdninger!"

Det slo meg at jeg hadde få av elementene 'på plass. Ledestjernen "God Næring" (Spis!) var det eneste. Resten var vel heller så som så! På min første samtale med helsekonsulenten på xtravanza var noe av det første jeg fikk vite at det var mange brikker som måtte på plass, om man skulle lykkes.

Selv om alle elementer var like viktig sammenlagt, var det postulatet "Det er mellom ørene det sitter" veldig sentralt. Du kan ikke lykkes i noe hvis hodet ikke er med, var tanken.

"Det hørtes jo fornuftig ut!"

Tenkte jeg.

Holdningene og mine 'vedtatte sannheter' satt dypt inne, og har fulgt meg i tykt og tynt. De hadde jeg gjort gjennom dyrekjøpte erfaringer gjennom et helt liv. Så hvorfor skulle ikke de være 'riktige'? Det var en tøff nøtt å svelge. men de tankene måtte bort, og erstattes av nye.

For å bruke en metafor innenfor konstruksjon av bygg: Du begynner ikke med å bygge taket på bygget først! Du begynner med grunnmuren! Først måtte det 'falleferdige bygget' rives. Fundamentet, altså holdningene måtte også jevnes med jorda. Før dette kunne skje, måtte gå inn i meg selv, og ta runden med meg selv! Det tok tid!

Det to ovennevnte postulatene ble en ofte spilt "plate". Dette var det såkalte prinsippet "NLP", Neuro-linguistic programming på engelsk eller Nevrolingvistisk-programmering. Kort sagt: Læren om hvordan hjernen og mennesket fungerer.

«Spill på lag med kroppen din, og dine omgivelser»

Ja, det var noe "Heidi", coachen min sa til meg. Hun sa at man må også omgi seg med god omgang, og gjerne et godt lag av "medspillere" som viser ekte interesse og vil ditt ve og vel. Xtravanza hadde alt!

Alle vet at kaloriunderskudd skaper vektnedgang. Det kan være fristende å dure på med å redusere inntaket av kalorier til 'null'. Dette er ikke noen god idè! Da vil kroppen nedlegge veto med å stritte i mot med nebb og klør, å holde på alt fettet med alt den eier og har! Den vil tilpasse seg slik at du ikke går ned i vekt. I verste fall kan du heller gå opp i vekt! Gir du heller kroppen akkurat den næringen den trenger, vil den straks være medgjørlig slik at du forbrenner fettt! Et fabelaktig hjelpemiddel er VLCD (Very Low Calory Diet). De fleste av dere som har lest bloggen vet hva det er, så jeg skal ikke gå inn på emnet.

Men hva med å spille på lag med dine omgivelser? Støtte fra sosiale nettverk gir en ekstra motivasjon og hvorfor ikke bruke det?

Hva menes med det?

"Heidi" sa det så fint:

"Spill på lag med alle som kan motivere deg."

Hun dro frem et glimrende eksempel: Ole Einar Bjørndalen.

«Ingen blir god alene!»

Det er forøvrig et Nils Arne Eggen sitat hentet ut fra boken hans «Godfoten». Om "Heidi" har lest Eggens bok, vet jeg ikke. Hun fremholdt i hvert fall tanken at hvis man skulle lykkes, måtte man knytte til seg et nettverk. Hun påpekte at ingen har oppnådd suksess uten god hjelp på veien.

«Se bare på Ole Einar Bjørndalen, for eksempel! Hvordan tror du han har lykkes? Jo, ved hjelp av gode medspillere på sidelinjen!»

Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
Ole Einar Bjørndalen - har han vært god fra dag èn?

Poenget her var at når en mann som han har støttespillere for å bli god, så var det ingen skam for meg å gjøre akkurat det samme. Bjørndalen hadde ikke alltid vært god, sa hun. Men han hadde et håndplukket lag med dyktige medspillere, hvert på sitt vis. Hvorfor kunne ikke jeg ha det samme?

"Det hørtes jo fornuftig ut! Et godt råd!"

Jeg tok det rådet til meg. Dermed var jeg i boks med å spille på lag med motivasjon og omgivelser. *Check*! 🙂

Mine lagspillere ...

Det er blitt sagt om meg at jeg besitter en vilje av stål - derav 'slagordet' i denne bloggen. Vilje av stål, eller ikke: Nå var jeg var kommet til det punktet at jeg ikke kunne tilføre noe mer alene. Nå innser jeg - og kan ikke få sagt det ofte nok. Ingen er gode alene!

Jeg har kanskje ikke nevnt 'laget mitt så veldig ofte. Men nå er tiden inne for å trekke fram mine 'lagspillere' som alle gjør en fantastisk jobb!

En del av «laget» mitt med få utvalgte, men dyktige, pålitelige folk er fra tiden med xtravaganza: «Heidi», coachen min, «Aleksander» som ble PT’en min, «Marius» med sitt lune vesen og sin gærne humor som alltid fikk meg til å le til jeg pep etter luft, «Joakim» med sin oppriktige interesse som alltid var interessert i hvordan det gikk med meg. Han kunne ofte si: «Jeg beundrer deg og din viljestyrke, Santnok!» "Mia" som alltid, i likhet med "Heidi" hadde noe fornuftig å si - om alt!

For å lykkes med å nå sine mål må man ha fokus. Da må forstyrrende elementer fjernes, og ting som er viktig må prioriteres. For meg er støtteapparatet jeg har rundt meg alfa og omega. De hjelper meg å holde fokus!

Jeg har fått flere på «laget», og en del av mine tidligere «lagspillere» har i dag en mer perifer rolle – men de er der fremdeles! Alle "løfter" meg slik at jeg blir god på det jeg gjør! Dere er bare fantastiske!

Takk til dere alle sammen, folkens!

Ingen blir god alene! Jeg har vært så utrolig heldig og hatt flere av disse to - Chris og Heidi Powells kaliber på mitt lag . De har alle vært god hjelp for meg på veien! 🙂

Mental næring

Hjernen, eller psyken, om du vil, trenger stadig påminnelser for å etablere og opprettholde 'tankemønstre'. Vi hadde ukentlige treff i små grupper som senere gikk annenhver uke. Disse var også et fabelaktig verktøy. Ja, om man visste å gjøre bruk av det, vel og merke!

Ikke bare holdt coachene (helsekonsulentene) forelesninger om relevante emner. Vi var flere i gruppa som var i samme båt. Alle hadde sine erfaringer som kunne være til hjelp når ting gikk trått! Alt dette var gull verdt, tenkte jeg. Jeg brukte det, for alt det var verdt!

"Heidi" nevnte (sosiale) nettverk, og det var akkurat det mine "lagspillere" var, sammen med medlemmene i gruppen. En tredje ting er å det å fortelle dine omgivelser om hva du akter å gjøre. Dine omgivelser, for eksempel klassekamerater og arbeidskollegaer kan nemlig være til stor hjelp.

La de få sjansen til å være med som støttespillere. Men om de ikke vil, så gjør oppmerksom på at det skjer med dem - eller uten dem! Det verste som kan skje er at de ikke stiller opp. Eller: De stiller villig opp, til å begynne med. Helt til det blir 'kjedelig', og så får "pipa" en annen låt.

Akkurat det er ikke så viktig i seg selv. Poenget er at de får sjansen å være med - og det skjer; med eller uten dem! Går du på "Helfart", så si helt klart fra om det! Du kan motta hjelp fra omgivelsene. Men, om de motarbeider deg: Kast ikke bort tiden på å omgås dårlig omgang som ikke kan tilføre deg noe positivt!

Holdninger som: "Ja, det er jo vel å bra at du skal ned i vekt. Men må du gjøre det nå som det er bursdagsselskap. Eller: "Du kan jo spise akkurat som før i jula, vel?" Slikt gagner deg ikke, og er ikke verdt å kaste bort tid og energi på! Jeg har opplevd begge varianter - på "Helfart".

Jeg valgte å ha fokus på meg å mitt liv. "Hylekoret" kalte meg for en super-egoist"! Joda, en del av omgivelsene mine surmulte, men det fikk stå på deres regning. Selv så jeg på det som "positiv egoisme" For meg det handlet om meg og mitt liv - og ikke minst min egen helse! Ferdig snakka!

Strategi for å gå ned i vekt - en oppsummering

Mitt råd når du skal ned i vekt er:

  • Ta kontakt med folk som vet hva de snakker om angående vektreduksjon
  • Finn èn person som du kan stole på, eksempelvis en kompetent PT, coach eller ernæringsfysiolog (klinisk sådan om du vil)
  • Omgi deg med positiv omgang som vil ditt beste, og har ditt ve og vel i tankene.
  • Bygg opp et "superlag" av få, men pålitelige personer.

Strategi for å holde vekten ...

"Hei! Hold an! Dette innlegget skulle jo handle om å holde vekten - ikke å gå ned i vekt!"

Jo, det stemmer, det! Dette innlegget skulle handle om min strategi for å holde vekten. La meg si det med en gang: Du har ikke ventet forgjeves!

Rett på sak: Du har gått ned alle kiloene du skulle, hva nå? I lykkerus over å være i mål tenker du:

"Fy flate så flink jeg har vært! Nå skal jeg slå meg selv riktig løs å bare kose meg. Stikke innom McDonalds eller kebabsjappa på hjørnet! Det har jeg ærlig fortjent! Nå kan jeg bare slippe meg selv løs i 'fri dressur!"

Nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. Hvis ikke, så gjør du det bare mye vanskeligere for deg selv Ja, hvis du vil beholde vekten din, altså! Nå er det postulatet "Å gå ned i vekt er bare barnemat, men å beholde den er en skikkelig 'voksengreie'!" kommer til sin anvendelse.

Jeg bruker mye av samme prinsippene og 'taktikken' for å holde vekten som for å gå ned i vekt. "Mange av prinsippene er i seg selv like: Super-laget" er på plass. Det er nå du virkelig trenger dine eminente 'superspillere' rundt deg! De er nå faktisk om mulig ennå viktigere enn når du skal ned i vekt.

Det var viktig med fokus for å gå ned i vekt. Nå må fokuset flyttes til å holde vekten i stedet for. "Superlagets" oppgave vil nå være å hjelpe deg til å beholde fokuset på å holde vekten. Da jeg gikk ned i vekt, presset de meg slik at jeg hele tiden kunne yte maks og optimalt - mentalt!

Nå vil de 'presse' meg slik at jeg hele tiden yter maks og optimalt. De sørger for å presse meg ut av, eller 'sparke' meg ut av komfortsonen! Overført til deg vil de får deg ut i læringssonen, og enkelte sparker faktisk så hardt at du lander rett i den fryktede panikksonen!

De pisker deg som den sagnomsuste skurefilla, hvis du skulle finne på å bli lat! Du har lært mye når du gikk ned i vekt, men du må strekke deg etter mer! Her er masse du må lære - og da ligger man ikke på latsiden! Alt dette vil være en coachs oppgave, eller PT - om du har det!

Gjett tre ganger - hvem kan det være som presser meg, tror dere? 😉

Du finner en artikkel om det med komfortsonen på bloggen, så jeg skal ikke gå noe videre inn på det!

Etter at min vektreise på "Helfart" var 'over', hadde jeg en lang jobb foran meg. Først opptrappingsfasen, deretter vektstabilsering. Dette var ting som for meg var viktig. Jeg hadde brukt så lang tid på "Helfart" at "Trine" anså det som spesielt viktig å bruke god tid på opptrappingen.

Som dere vet, det gikk også veldig greit. Vel ferdig måtte jeg sørge for at jeg ikke 'tok av' med tankegangen "fy f*** nå har jeg vært flink!" Jeg måtte bruke tid på å venne meg til hvor mye jeg kunne spise uten å gå opp i vekt.

Utfordringer og fristelser

 
Kilde: myTaste.no
Hvem kan vel mostå disse små 'lekkerbiskene' liggende i butikken pakket inn i en innbydende emballasje - langt mindre hjemmelagede slike? Jeg kan! Men vit at man har sine svakheter! 🙂

Jeg har levd mitt liv som overvektig, og vet hva det vil si! Og jeg vet med meg selv at selv om det ikke var 'synd på meg' på noen som helst måte; så skal jeg aldri tilbake til det! Aldri mer!

Utfordringer og fristelser finnes overalt hvor enn du går og snur deg. Når du kommer inn i en matvarebutikk, får du gjerne syn på en god del varer i inngangspartiet. Det er ikke tilfeldig plassert akkurat der, må vite!

Selv om jeg vanligvis går rett forbi disse fristelsene, er jeg ikke et super-menneske, med en supervilje; immun mot alle fristelser. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lar meg friste. Som alle andre! Jeg spiser usunt!

Jeg vet at det er mine dårlige kostvaner som har ført meg dit jeg var. Derfor har jeg måttet ta et kraftig oppgjør med disse.

"Å si nei til èn ting betyr å si 'ja' til en annen!"

KIlde: miasmat.no

Jeg kjører vanligvis et ganske 'nazi' kosthold, og det er jo vel og bra. Men hva er et strengt 'nazi' kosthold godt for, hvis du ikke kan leve med det for resten av livet? Det er ikke så at man kategorisk si nei til alt å leve som en askèt for resten av sitt liv.

"Aleksander" har gitt meg klar beskjed at jeg "skal" kose meg med noe 'ekstra' i helgene. "Flott! Da kan jeg ta McDonalds / kebabvarianten og vilt og hemningsløst hive innpå en kagge øl, en 3 liters bøtte salte nøtter skylt ned med 5 milkshakes!"

Jeg gjør som han sier, vel vitende at det betyr så ingenlunde at du kan gå 'bonkers bananas' og gå fullstendig av kosteskaftene! Jeg koser meg hovedsaklig med akkurat hva jeg vil, uten dårlig samvittighet.

"Trine" bruker å si at det ikke er kosen i seg selv som er problemet, men mengden på maten man unner seg er et av de største problemene. Jeg har ofte opplevd det selv: Når du kjøper kaffe (på kiosken eller bensinstasjonen), får du ofte spørsmålet om du skal ha et x-antall boller eller sjokolade i tillegg. Som bare koster litt ekstra.

"Trine" minner meg ofte på at kosen fort kan bli en kilo-felle, hvis jeg ikke er oppmerksom!

"En bolle, eller to er greit! Men en pose på fem til til boller kan man ikke forsvare!"

Jeg har også et annet postulat jeg ofte minner meg selv om:

"Livet er ikke en eneste stor fest!"

og:

"Man trenger ikke å sitte med rumpa på en plastisk bombe for å vite at det er farlig!"

Balanse - ikke alt eller ingenting!

Hvis jeg skulle bli bedt på god mat og drikke av mine venner - med 'något attåt' prøver jeg å planlegge mat, kos og trening mot hverandre når jeg skal kose meg med noe ekstra! Da foretrekker jeg å kjøre treningsøkt(er) med høy intensitet først. Da 'koser' kroppen seg med å forbrenne ekstra kalorier utover kvelden. Spiser jeg sunt - så går det i 'dragsuget' for å restituere kroppen etter styrketreningen.

Mitt triks er også at jeg planlegger hvor mye / hva jeg skal kose seg med på forhånd. Om det nå skulle ende opp med "det ble med en god plan", så er det nødvendigvis ingen katastrofe. Da kan jeg regulere med mer trening (hverdagsaktivitet) eller mindre matinntak. Men det må sies at jeg aldri kjører noen 'straffe-esksersis' med sulting og hard trening i uker etterpå for å "kompensere" for ekstra kalorier!

Når det er sagt: "Høyeste hold" har gitt meg knallharde restriksjoner på området." Mindre matinntak for meg er typisk knipe inn' 100-200 kcal to-tre dager i ettertid. Det er det! Høyeste hold" er "Aleksander" om noen skulle lure!

"Aleksander er faktisk steinhard på området og sier at han vil ikke ha noe av den slags oppførsel! Om jeg vil 'knipe inn' før eller etter er mitt valg, helt og holdent. Beskjeden er krystallklar: En av retningene, ikke begge! Han foretrekker at jeg regulerer det med trening, om han får velge! Men jeg vet utmerket hva jeg har å holde meg til!

"Aleksander" bruker ofte å si det så treffende:

"Hvis du er veldig aktiv, er det også større rom for utskeielser."

Hvis du er glad i mat, som undertegnede, så må du bevege mer på deg / trene mer i hverdagen. Alt i alt er det balanse det handler om. "Frihet under ansvar!" Hørte du den "Aleksander"? Litt har jeg da plukket opp! 😉

For å sette det opp i et 'regnestykke':

Næringsrik mat med grønnsaker til hvert måltid + trening + aktivitet i hverdagen = plass til både is og en øl i blant

Kraftig vektoppgang!!

Helger og masse fridager med mye kos, mye mat og god drikke er ikke bare-bare! Vært der, og gjort det! Joda, jeg har vært der, også! Hva om jeg har 'feilberegnet' temmelig kraftig - vekten går opp med 5 kg? DA kan jeg vel like greit 'drite i' det og spise som en hest - løpet er jo kjørt, allikevel! Nei, løpet er ikke kjørt! Her er gode råd dyre!

Et beger med blåbær, bjørnebær og mager kesam. Fint å bruke til å bryte en vond sirkel med usunn mat.

Hvis så skulle skje for meg, sier jeg til meg selv: "OK, Santnok! Du er ikke tilliten verdig! Ikke no flere 'boller' på deg, 'tjukken'! Nå får du bare værsgo' være uten - på ubestemt tid! Ikke syt, du har deg selv å takke når du hiver i deg disse kaloribombene - vilt og uhemmet, uten å tenke!" Så trekker jeg opp mitt 'hemmelige' ess i ermet, raskere inn min egen skygge! Jeg bryter mønsteret med at jeg kutter ut 'kosematen' for en tid. Så går jeg i butikken og faktisk kjøper meg en kurv med fristende bær (jordbær, blåbær, bringebær og/eller bjørnebær) med mager kesam til som et alternativ til sjokolade, hamburgere, potetgull og andre uhumskheter! Det hjelper meg til å bekjempe søtsuget som gjerne oppstår av boller, sjokolade eller annet fylt opp med sukker!

Deretter går jeg tilbake til 'matplanen'. En annen, velkjent strategi jeg bruker er den etterhvert så sagnomsuste taktikken som "Aleksander" har lært meg - å logge maten. Det er egentlig en teknikk som brukes mest når man skal gå ned i vekt. Men den er også fin til å holde vekten. Hvis vekten går opp, kan loggene brukes som et verktøy til å finne ut av hvor mye du egentlig putter inn i hullet! Mange som har fått seg en overraskelse, inklusive undertegnede!

Når du er tilbake til normale rutiner i matveien, vil vekten gå nedover igjen når du gjenopptar treningen. Jeg har lært meg hvor mye jeg trenger hver dag for å holde vekten. Det er dessverre bare å innse det: Velger jeg å ignorere det over tid, vil kiloene rase fort på innen kort tid.

Skulle alt annet slå feil, så har vi et siste ess "i ermet": Nemlig å gå på "Helfart" i 10 dager for å 'reprogrammere' hodet. Dette er noe "Aleksander" ikke er uten videre begeistret for! La meg understreke det med en gang: Jeg bruker det kun som aller siste utvei når alle andre ting er prøvd forgjeves! Helfart er ikke en kvikk fiks som skal brukes ukritisk! Så det er sagt! Det pleier alltid å ordne seg i kapittel 3 avsnitt 16! *No pun intended*!

'Råtips' for ferie- og 'kosemat' ...

Jeg nevnte det vel ikke, men i ferien, og spesielt sommerferien har man mange muligheter ved å være bevisst på hva man spiser. Da kan man legge magre, gode produkter på grillen fremfor de fete, usunne alternativene.

En liten 'advarsel' ...

Når jeg spiser 'sunne' alternativer i matveien prøver jeg å minne meg selv på at det er bedre å spise mat i form av kalorier som inneholder verdifull næring for kroppen. Men selv om det er sunnere alternetiver inneholder de fremdeles kalorier! Da er det fort å tenke:

"Jammen, dette er jo så sunt at da kan man spise mer!"

Kalorier er kalorier - og det er mengden det kommer an på! Hvis du spiser mer i den tro at det er sunt - vel, da går jo vinningen opp i spinningen! Da kan det fort bli "for mye av det gode er for mye av det gode!". Unnskyld "Heidi"! Jeg kunne bare ikke dy meg å bruke det du så ofte sa på treffene. 🙂

Nei, seriøst: For å minne meg selv på hvor galt det kan gå, har jeg også "hengt opp" denne "plakaten" på "kjøleskapet" (memorert i hodet).

Ham

Henne

For at ikke dere damer skal føle dere 'tilsidesatt', har jeg laget en "plakat" som dere kan henge opp på deres 'kjøleskap' (prente inn i hodet)...

Når det er ferie, ha ting lett for å stoppe opp, som i at man ikke er fysisk aktiv. Les: Går på treningssenteret. Heldigvis kan trening være så mangt. Skiturer, eller gåturer ute i jula. Spille ballspill, sykle, trene utendørs i parken med lekestativene til ungene som treningsapparater! Eller: Hvis du har små, viltre krabater av et avkom: Springe etter dem og leke med dem. Fin-fine saker! Eller sist men ikke minst: Ta hele familien med, inklusive bikkja og "katta" på fjelltur! Fritt valg fra øverste hylle!

Konklusjon:

Med aktiviter i ferien, som ikke er trening, nødvendigvis er det rom for både is og andre godsaker!

Mine betraktninger om å gå ned i vekt - eller å holde vekten ...

Det viktigste for en som ønsker å gå ned i vekt, er å virkelig ønske det selv. Og det krever disiplin, og ikke minst: Den rette innstillingen!

Slik det var for meg, så jeg måtte jeg finne styrken i meg selv. Og den har jeg funnet. På samme måte handler det også om det samme når du skal holde vekten!

Fellesnevnerne er:

  • Å ønske det selv
  • Disiplin
  • Rett innstilling

Jeg er fremdeles den samme person jeg alltid har vært, med innbitte uvaner. Mesteparten er heldigvis borte nå, men jeg er nå mer bevisst ovenfor de valgene jeg tar. Det tror jeg er viktig. Man må vite at man kan, hvis man virkelig vil!

Tiden etter vektnedgang ...

Det er nå fire og et halvt år siden jeg var 'ferdig uteksaminert'. Skjønt 'uteksaminert' eller 'ferdig' blir man vel aldri! Når man har gått ned i vekt, og spesielt så mye som jeg kan det være lett å tenke:

"Nå har jeg gått masse ned i vekt - nå har jeg full kontroll!"

Beklager, og 'Sorry Mac', men sånn funker det bare ikke!

Du har brukt lang tid på å 'øve inn' uvanene, og det tar tid å bli kvitt dem. Jeg og Trine bruker oppfølgingen jeg har via sykehuset for alt den er verdt! Nei, hun har kanskje ikke så veldig mye å tilføre, som hun sier det selv. Hva hun nå enn sier, så 'krever hun meg til regnskap' og holder meg i øra - i fall jeg skulle finne på å rote meg på ville veier!

The End?!

Vel, folkens! Da var det snipp snapp snute! Så var dette innlegget ferdig skrevet!

Nå er det formelig så jeg hører dere:

"HEEEEI! STOPP STANS DER! DU ER IKKE FERDIG HER!!"

Ikke? Virkelig? Det kan dere ikke mene, folkens! *Plystre uskyldig* Det var jo det, da ... Slipper vel ikke unna, nå! Huff! Dette ble nesten litt vanskelig.... Jeg har fått spørsmål i samme post som kommentaren til det som er basisen for dette innlegget kom fra:

"Også noen før og etter selfies, du trenger jo ikke ta med hodet siden du er anonym".

Jeg liker ikke tanken helt, men la gå. Bildene er ' anonymisert'! Bare så det er sagt: Bli ikke forbauset om det ikke kommer flere!!

Legger ut et lysbildeshow, eller en såkalt bildekarusell.

Bilde #1: Fem utgaver av meg selv.

Fra venstre: Begynnelsen (xtranvaganza 'tidsregning')

Bilde #2: Jeg hadde nådd mitt 'stilletiende' mål i januar 2012

Bilde #3: Ferdig 'uteksaminert' fra tjue6 kurset (juni) 2012

Bilde #4: Rett før første operasjon. Jeg hadde fått beskjed om å legge på meg mer 'muskelmasse' av kirurgen.

Bilde #5: Etter rekonvalens og opptrening. Ventet på å komme inn til operasjon nummer 2.

Bilde #2: Til venstre: Jeg hadde nådd 'mitt stilletiende mål'. Til høyre: Før operasjon nummer 1: Samme vekt som til venstre.

Bilde #3: Tatt midt på 'tjukke natta'. På besøk hos en kamerat av meg.

Bilde #4: Høsten 2015

Og med det: Snipp, snapp snute! Der var denne posten ferdig skrevet!

I dag er dagen vi kaller for lille julaften. Siste innspurt før den store dagen, julaften. Dagen da man skal ha vaska huset, pynta treet osv ... Nei, nå var det vel ikke akkurat det jeg skulle skrive om, heller! 🙂

Bloggen skal, har jeg bestemt, være 'julefri' sone ... ingen Bjelleklang! Ingen nisser! Ingen alver! Ingen juletrær!

Jeg skal faktisk bare kort fortelle at nå er samvittigheten 'ferdig justert', nå kan jula bare komme! Yours truly, undertegnede, Santnok; har unnagjort denne ukas trening! 5 treningsøkter på 3 dager!

2 spinneøkter hver på 1 time + 3 styrkeøkter på totalt 3 timer er unnagjort! 2 egenøkter hver med helkropp, overkropp og pilates Pilates - styrke og bevegelighetstrening i skjønn forening.

  • Kroppsbevissthet - CHECK!
  • Sentrering - CHECK!
  • Balanse - CHECK!
  • Koordinasjon - CHECK!
  • Pust - CHECK!
  • Tøyning - CHECK!
  • Muskelisolasjon m.m. - CHECK!

 

 

Ja, det skulle være det hele, så da kan Santnok ta juleferie. Ønsker dere en god jul. Selv skal jeg kose meg, slappe av og trene litt ... Skal spise godt, men ikke mer enn at jeg 'nuller' meg selv ut. Altså stabil vekt!

Nå skal 'såre muskler' få lov å hvile litt. Er det synd på meg? Nope! Klager jeg? Niks!

Et lite resymè fra forrige gang:

 

Treningssenteret jeg har trent ved i 2 år er konkurs, og jeg har nå meget motvillig signert på en prøveavtale på det nye treningssenteret hvor "Aleksander", PT'en min, nå jobber på. Dette treningssenteret har mange gruppetimer som må utforskes.

En dårlig nyhet kommer alltid med flere i følge ...

Jeg har fått èn dårlig nyhet. "Aleksander" gir meg en til. Han sitter der en god stund, som om han tenker hardt. Til slutt sier han:

«Som du vet, utdanner jeg meg til fysioterapeut. Som en del av utdannelsen har vi såkalt turnustjeneste, altså praktisk arbeid. Planen var at jeg skulle ha den her, men det blir dessverre ikke noe av.» ...

...«Men jeg føler at du trenger mer oppfølging. Derfor vil jeg at du skal vurdere å ta deg PT! Jeg vet ditt standpunkt i saken, men vi har mange dyktige PT’er på huset. Snakk med PT-ansvarlig her på senteret – h*n kan også hjelpe deg.»

 

 

"Emil", min 'nye' PT er sertifisert kettle bells instruktør. Han gir meg kort, intens trening som er det nye  i tiden. Vi er kommet til siste time, og den kjøres i rene "Trøkk-16" stil - med fullt trykk! Med "dødsforakt" i blikket og stort fokus flyr kettle bells, disse store, svære og 'fryktingytende' jernkulene 'vegg-i-mellom' med stor presisjon. En verdig avslutning. "Emil" kommenterer at dette var sykt bra, og min desidert beste time til nå!

"Store bjelle"
"Emils" og mitt sitt 'leketøy' ... 🙂

 

Fortsettelsen ...

Mobilen begynner å vibrere. Jeg har fått en SMS. Den er fra "Aleksander". Snakker om sola! Han sender en 'advarsel' om at han er tilbake i 'by'n'.

"Aleksander" og jeg bruker å treffes på treningssenteret, så også denne gangen.

"Skal vi gå på kontoret?"

Han venter ikke engang på svaret, men går bare strake veien til kontoret. Jeg kommer tassende etter.

"Hvordan går det med deg? Hvordan har du hatt det? Du har krympa merkbart siden jeg så deg sist."

Jeg parerer kjapt:

"Ja, du skjønner det, jeg havnet inn i tørketrommelen med en feiltagelse, i stedet for vaskemaskinen. Men da jeg oppdaget det, var det for sent! Planen var jo den at jeg skulle krympe til ungdomsstørrelse, men så ble det  'barnestørrelse!"

"Tulling!"

"Aleksander" ler høyt av mine vittigheter.

"Men fra spøk til revolver! Nå, Santnok, har jeg noe viktig å fortelle; det jeg nå skal si vil nok interessere deg, uten tvil! Teamleder her på senteret har ytret ønske om at de vil gjøre mer bruk av mine ressurser. Derfor er det nå bestemt at jeg må ta kurset som personlig trener. Det har jeg akseptert, og du er min første kunde! Vi starter denne uka!"

Dette er sykt gode nyheter! Tenk, han husket 'opsjonsretten' min! Nå lurer dere sikkert på hva denne 'opsjonsretten' er for noe. Enkelt forklart er det en 'overenkomst' mellom "Aleksander" og meg som går på at jeg kan få benytte min "VIP-status" som er gitt meg av "Aleksander" personlig. Jeg er hans "Number-One" som PT-kunde - og det setter jeg så sykt pris på!

Jeg har mest lyst til å ta tak i "Aleksander" å løfte han fra bakken. I stedet anlegger jeg 'pokerfjes' og virker totalt "uberørt". Jeg kan jo ikke for godt gjøre mannen 'innbilsk', heller. Skulle ha tatt seg ut! Nei, slapp av, folkens! Han er alt annet enn innbilsk. Faktisk alt annet enn det! 🙂

"Tuller du?!"

"Ser jeg ut som jeg tuller? Nei, jeg er dødsens seriøs. Vi begynner denne uka!"

 

Steinharde fakta...

"Aleksander" hadde fått og behørig lest alle oppdateringene mine som jeg hadde sendt han pr. mail. Men det har ikke dere. Så, uten noe mer om og men; en liten kjapp oppdatering. 🙂

 

Ingen tid å kaste bort ...

Nei, "Aleksander" verken tuller eller leker butikk! Han er utålmodig etter å komme i gang. Her skal ingen dyrebar tid kastes bort! Han mener blodig alvor, og i neste øyeblikk ligger både status/mål og ukes-økt  i innboksen på  e-post! Jeg får like greit månedsplanen i samme slengen! Det er som han sier: "Let's get right down to business!"

Målet er skrevet i stein: Jeg skal gjennomføre 4-5 gode treningsdager med fokus på kvalitet i treningen! Ai! Den satt!

To dager etterpå er vi i full gang.

"Jeg tenker at siden det nå ikke er noen gruppetimer for deg, så gir jeg deg topp prioritet med to økter i uka. Hvis det er greit..."

Hvis det er greit?

"Om det er greit? Spør du virkelig om det er greit?!" Tenker jeg for meg selv.

Ikke meg i mot! Ei heller denne gangen venter han på svaret. Kanskje like greit - jeg kan ikke tro at han er tilbake. Langt mindre at vi skal trene. Å få et slag rett i trynet om at man skulle miste PT'en sin var alt annet enn morsomt.

"Nei, du. NÅ er det nok sentimentalt 'kliss' fra din kant. Stå nå ikke der og glo, da! Hiv deg rundt nå, mann!"

Jeg river meg løs fra tankene i skallen...

"Jeg tenkte vi skulle ha en 'feel-good' økt i dag. Så jeg kunne se hva jeg har å jobbe med."

"Aleksander" stikker nevene ned i den sagnomsuste 'verktøykassa' si. Han "trekker opp" øvelser som markløft, planke, splittbøy, knebøy, sittende roing, "hoftefleksjon" og hamstring curl som perler på en snor. Alt utføres ved hjelp av kettle bells og TRX-slynge.

" "Emil" har jobbet godt med deg. Vi skal videreføre det gode arbeidet han har gjort! Nå skal det jobbes hardt, og målrettet!"

"Sa han hardt og målrettet? Jo, han sa visst det."

Det er sykt godt å være tilbake i 'gamet'. Økten er i gang, og 'yours truly' er overlykkelig mann. Åååååå, som jeg har savnet dette!

 

4 (vanvittige) uker ...

"Aleksander" har alle sine ord i behold. Han overdrev ikke når han sa hardt og målrettet.  "Aleksander" og jeg har ikke arbeidet med kettle bells. Men det var ingen hindring!

"Jeg ser for meg at du skal fortsette å øke i styrke nå som du ikke er på diett!"

"Emils" arbeid med bruk av kettle bells blir behørig videreført. Han begynner pent og forsiktig med kettle bells fra 'midtre fløy'. Vi er bare på 'gjennomreise', og går videre rett inn  i 'øvre fløy' med større bells. Økten som begynte så pent og forsiktig med helt greie kettle bells er nå forvandlet til hadde jeg så nær sagt, 'Hells Bells'! Jeg henger med så godt jeg bare kan.

"Godt jobba, 'Santnok'! Du imponerer, nå!"

Han er fornøyd. Veldig fornøyd. 🙂

"Aleksander" har fått blod på tann, og "presser" meg maks. Her skal man ikke hvile på laurbærene! Jeg får straks flere heftige utfordringer, må vite.

"Jeg vet hva du er god for 'Santnok', men du kan bli bedre! Jeg tenker at vi skal utnytte tiden frem til jeg drar på ferie til fulle. Jeg skal se til at du skal få nok å bryne deg på!"

"Aleksander" var visst av den formening at nå skulle vi ta den berømte 'tyren' med horna! Jeg kan formelig se for meg oksen "Ferdinand"! Om jeg noensinne skulle være i tvil: Jeg skulle etter hvert skjønne at det var jeg som var tyren! Som jeg fortalte i forrige del, ble jeg satt på diverse øvelser a la 'husmortrim'. Men ikke nå mer! Nei, nå hadde pipa fått en helt annen låt: Nemlig den om bedre holdning og kontroll rundt skulderleddet og balanse. "Refrenget" gikk noe sånn som: La oss ikke glemme bein og sete(muskulatur) når vi gir dem en omgang med kettle bells, kettle bells, kettle bells!

"Du henger med fremdeles, ja. Flott! Du har mye å gå på, og jeg tenker at vi skal skru opp intensiteten og dermed pulsen på øktene fremover!"

"Aleksander" er raus med rosen.

Bra innsats, 'Santnok'! Du gjør det veldig bra! Dette kan jeg like!"

Nå skal ikke jeg kjede dere med å legge ut så veldig mye mer av selve øvelsene på treningsøktene. Men la meg si såpass: "Aleksander" overdrev ikke! 'Verktøykassa' hans var visst utømmelig, med sirkeltrening, supersett, tri-sets. Selv om jeg ikke hang med i tankegangen hans hundre prosent, kunne jeg ane at her var økten satt sammen i et finurlig system. Men jeg stoler på "Aleksander". Han vet nemlig hva han gjør. Jeg fikk virkelig slite! Ikke meg i mot...

 

"Aleksander" har vært på velfortjent ferie. I mellomtiden har jeg vært travelt opptatt på mitt hold med gruppetimer som har vært mulig å gå på, i tillegg til egentrening i henhold til program "courtesy of treningssjefen".

Som alltid, tikker det inn en melding om at han er tilbake. Og like sikkert som det det tikker inn melding når han er tilbake, er det også like sikkert at vi avtaler ny time. 🙂

 

 

Nye 'takter' ...

"Aleksander" er en flink og ikke minst dyktig kar som evner å tenke langsiktig. Vi har hatt et langt og givende samarbeid, med fokus på vektnedgang. Etter det, fokus på trening frem til operasjonen. Til slutt: Opptrening/oppbygging av muskulatur etter operasjon så jeg er klar for kniven på nytt . Han er 'ekspert' på å tenke langsiktig på kroppen min, og hvordan få det beste ut av den.

Innen vi er tilbake for ny sesong, har han laget en detaljert plan delt opp i 4 perioder, hvor hver periode varer i en måned.

Opplegget er forandret ift. sist. Nå er den delt opp i perioder hvor hver periode varer i 4 uker. Og det er like enkelt som det er genialt:

  • Periode 1: Hovedfokus: Øke styrke og muskelprosent. Vi vil for det meste bruke kjente øvelser som du kan godt.
  • Periode 2: Hovedfokus: Bedre balanse og koordinasjon, samt vedlikehold av styrke og innlæring av nye øvelser.
  • Periode 3: Hovedfokus: Øke styrke og muskelprosent.
  • Periode 4: Hovedfokus: Bedre balanse og koordinasjon, samt vedlikehold av styrke og innlæring av nye øvelser.

Ikke bare har "Aleksander" laget en grundig plan, men nå vil han også at PT-timene og gruppetimene skal legges opp i forhold til hverandre.

"I tillegg, om du ønsker kostholdsveiledning, gir du bare beskjed, så setter vi tid av til dette ved behov."

"Aleksander"og jeg er tilbake på treningssenteret for en ny treningsøkt. Vi fortsetter der vi slapp.

"Nå skal vi jobbe med bedre holdning, kontroll rundt skulderleddet og balanse, Santnok!"

Jeg blir tynt maks fra dag 1 - her er det bare å hive seg rundt - 'no rest for the wicked' - eller "hvile kan man gjøre på gamlehjemmet som jeg sier. "Emil" digget å kjøre masse "hells bells", og nå er "Aleksander" penset inn på samme spor! 🙂

Javisst! Jeg digger kettle bells og å trene tungt, men nå nærmet vi oss grensepunktet smertelig. Men ikke søren at han skulle få gleden av å se meg bite i det sure gresset! Jeg grov frem fra minnet noe som en av helsekonsulentene på xtravaganza hadde sagt i sin tid:

"Fake it till you make it!"

Jeg klistret på meg et stivt glis!

Som jeg har fortalt i tidligere innlegg, har jeg forlatt hjemmets lune rede. "Aleksander" 'kuppet' meg til nytt treningssenter. Her har jeg vært 'ever since' og trives med det! I dag trener jeg og står på med målet om å holde vekten, øke muskelmassen og minske fettmassen. En heldagsjobb i seg selv, bare det!

Mitt gamle treningssenter hadde ikke gruppetimer, men treningssenteret jeg trener på nå, har ikke mindre enn 50 timer + å velge i! O lykke! Noen som var i "himmelen"??

I dag trener jeg typisk 3-4 dager i uken og alt fra 5-10 økter, alt etter formen. Jeg er en ivrig deltaker både på spinning og andre timer.

Da jeg trente ved det gamle treningssenteret var drillen balanse- og koordinasjonstrening. "Aleksander" tynte meg maks på det, og jammen meg har han ikke fortsatt med det her på det nye senteret, også!

"Du har opnådd sykt mye, Santnok! Det skal du ha! Men du må strekke deg etter mer! Du trenger utfordringer - noe å bryne deg på! Du må komme deg ut av komfortsonen!"

Bruker "Aleksander" ofte å si. Han sier det fremdeles!

..."Balanse og koordinasjon er noe du har god bruk for i dagliglivet, og har mye igjen for å prioritere! "

"Ja, særlig!"

"Utfordringer? Jammen sa jeg utfordringer!"

Men jeg har valgt å høre på "Aleksander". Han er jo 'treningssjefen', tross alt! Øktene oss to sammen er hans domene, mens gruppetimene, derimot, er mitt domene! Sånn er det bare! 🙂

Aproos komfortsonen:

Det snakkes mye om denne såkalte komfortsonen. Hva er så denne 'komfortsonen'? Jo, det er å befinne seg i en tilstand hvor alt er trygt og kontrollerbart.

Om komfortsonen:

Hvis du holder deg midt i origo, er du trygg at og føler deg veldig komfortabel. Derav navnet "komfortsonen". Etter hvert kan du til og med begynne å kjede deg og være lite tilfreds med tilværelsen. Du kan 'surne bort' til slutt.

Utenfor komfortsonen, er læringssonen. Når du beveger deg ut i den, strekker du deg og vokser. Utenfor læringssonen er panikksonen. Mange hevder at det er når du beveger deg nær eller over grensen til panikksonen at du virkelig lærer og utvikler deg. Men er det virkelig sånn?

Men tilbake til balanse og koordinasjon: Husker dere denne?

"Jeg ble formelig 'hanket inn' av en av treningssenterets ansatte. Det er en 'lei' trend de har når de mangler "stinn brakke". Da er faktisk både ansatte - og kundene (?!) fritt vilt!

Der stod jeg, helt ny på timen - aldri satt mine bein på grupptimer. Stående der oppå step-kassen hadde jeg følelsen av å 'svaie i motvind'. For å relatere meg til ovenstående: Snakk om å komme ut av komfortsonen, suse rett forbi læringssonen og rett inn i panikksonen!

Hodet begynte å 'rote' med meg, og tanker som: "Hjelp! Nå ramler du snart og slår deg selv i hjel - eller i beste fall: Gul og blå...." Jeg kjente at jeg ble først rimelig fortvilet. Så temmelig irritert på meg selv. Så kommer tanken:

"Ikke f*** om jeg skal gi meg!"

Jada, både instruktøren og folk på timene har fått "gratis" kino, men som jeg bruker å tenke:

"OK! Jeg byr på den!"

Jeg innrømmer gjerne at jeg liker meg innenfor komfortsonen, men det hender at jeg til tider får 'tulltak' og like greit suser innom 'panikksonen'.

"Ingen blir god alene!"

Det er forøvrig et Nils Arne Eggen sitat hentet ut fra boken hans "Godfoten". Men, ordene er krystallklare!

Jeg fikk tidlig lære gjennom "Heidi", coachen min på xtravaganza at hvis man skulle lykkes, måtte man knytte til seg et nettverk. Hun påpekte at ingen lykkes uten god hjelp på veien.

"Se bare på Ole Einar Bjørndalen, for eksempel! Han har aldri lyktes uten hjelp av sine støttespillere!"

Poenget her var at når en mann som han har støttespillere for å bli god, så var det ingen skam for meg å gjøre akkurat det samme. Bjørndalen hadde et håndplukket lag med dyktige medspillere, hvert på sitt vis. Hvorfor kunne ikke jeg ha det samme? Det rådet fulgte jeg tidlig. En god del av "laget" mitt er folk fra tiden med xtravaganza: "Heidi", coachen min, "Aleksander" som ble PT'en min, "Marius" med sitt lune vese og sin ville, gærne humor som alltid fikk meg til å le til jeg pep etter luft, "Joakim" med sin oppriktige interesse som alltid var interessert i hvordan det gikk med meg. Han sa: "Jeg beundrer deg og din viljestyrke, Santnok!" Jeg har fått flere på "laget", og en del av mine tidligere "lagspillere" har i dag en mer perifer rolle - men de er der fremdeles!

Å ha sitt eget "lag" av 'støttespillere' kan ha sine fordeler - så vel som ulemper. Mitt eminente 'superlag' presser meg stadig. I det siste har jeg vært under tung ild og mine "medspillere'' har fått det for seg at jeg må gjøre ting jeg ikke kan - ting jeg aldri har gjort før!

Med tiden har jeg utvidet "laget" mitt. Med "Aleksander" som for tiden er på turnustjeneste ute av byen, har jeg fått vikar for han. Det hører med til historien at denne "vikaren" også er på turnustjeneste. Så da har jeg fått "vikar for vikaren". Han er 'headhuntet' av meg personlig som PT, og nå behørig innlemmet som 'medspiller' på mitt personlige, håndplukkede "superlag". Han har egentlig vært det i lang tid, men er nå 'offisielt' med på "Team Santnok"'! Han er en utrolig trivelig kar, men ikke mer trivelig enn at han presser meg ut av komfortsonen med nye utfordringer og ting å strekke meg etter! Balanse var "Aleksanders" 'fagfelt', og denne karen er veldig glad i eksplosivitet!

En av hans største egenskaper, bortsett fra at han er veldig lik "Aleksander" på mange måter, er at han er raus på å 'bygge meg opp'. Nettopp med å utfordre meg på alle tenkelige, og utenkelige vis. Jeg har fått mye 'pes' med utfordringer. Til å begynne med, kan jeg være skeptisk, og kanskje nekte å gjøre en ting. Men når jeg så ikke får det til, så blir jeg forbanna på meg selv og får den etter hvert så sagnomsuste innbitte minen i øya. Så forbanner jeg meg på at jeg skal få det til - og så er det på'n igjen!

Han har ved flere anledninger fått sett det. En gang fikk jeg "passet påskrevet" i en e-post:

" ...Når det er sagt er jeg imponert over stå-på viljen, og det at du gjør nye ting og ikke er redd for å prøve. Box jump'en er det perfekte eksempelet her, hvor du knuste målsettingen vi hadde om å hoppe på boksen fra gulv INNEN SANKTHANSAFTEN! Du er LANGT forbi dette målet og vi er såvidt startet på MAI!"

Hva mine 'masete medspillere' angår: Jeg har tatt de på ordet, mest for å få fred. Men tro nå endelig ikke at jeg gjør ting jeg ikke vil!

For en tid siden bestemte jeg meg for, etter eget for godt befinnende, å valse innom på "Mindful Stretch" og Boxing Bag. Da fikk han bakoversveis!

"Det skal du jammen ha, Santnok. Jeg er imponert over stå-på-viljen, og det at du gjør nye ting og ikke er redd for å prøve. Dette hadde jeg virkelig ikke trodd om deg!"

Joda, jeg kan, hvis jeg vil!

Jeg trodde at mine 'medspillere' skulle være fonøyde med at jeg gikk på stretching timer og boxing bag. Men den gang ei! De var "fornøyde" en liten stund. Inntil de begynte på'n igjen! Hva de ikke visste var at jeg i lengre tid har planlagt å gå på to nye timer, Catslide og Pilates. Jeg er nemlig stiv som en stokk, og tenkte at jeg skulle supplere med tøyning i tillegg til det andre. Det har ikke passet før jeg fikk en 'luke' i treningsplanen. Med luken tilgjengelig, og timene som gikk på samme dag, tenkte jeg:

"Hvorfor ikke?"

Jeg fikk jeg endelig booket meg på timene!

Øyeblikket da jeg kom inn på pilates timen, glemmer jeg aldri! Ubetalelig! Instruktøren, som jeg har hatt både på spinning, slynge og tabata satte opp det blikket! Hun satte opp de klinkuleøynene! Totalt i sjokk! Så kommer det sånn litt forsiktig:

"Ehm! Du vet vel at vi skal ha pilates her, nå? Du har gått feil nå, vel?"

"Ja, det vet jeg! Her er lappen, og nei jeg har ikke gått feil!"

Var svaret hun fikk tilbake.

"Ikke skyld på meg om dette ender i full fordervelse!"

Jeg lo bare.

Etter timen, før jeg går ut sier instruktøren følgende:

"Du imponerer stadig, Santnok! Dette hadde jeg ikke ventet! Kommer du på neste time, også?"

For tiden har jeg en 'ledig luke' i programmet mitt, så det passet å bruke den dagen til denne typen styrkertrening. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gå på disse to timene neste uke også. Men da jeg kom, var klinkekuleøynene borte som dugg for sola! Nå var det en selvfølge at Santnok går på pilates. Etter timen spøkte jeg med at virkningen fortok seg fort, og nå ble jeg tatt som en selvfølge!

Etter timen står instruktøren ute i resepsjonen. Jeg kjenner stort sett alle av personalet, og slår ofte av en prat med responistene. Så spurte jeg, henvendt til instruktøren, litt sånn spøkefullt:

"Hva gjør man nå, for at du skal sette opp samme blikk som sist? Møter opp på Zumba??"

"Glem Zumba! Om du møter opp på Corebar, derimot, da blir jeg forbauset. Ikke så rent lite, heller!"

Ja, du - stakkars meg blir fort tatt for gitt - og 'alle' "forventer" at jeg skal kunne "hankes inn"! Synd i meg! 😉

Vel, nå har jeg vært på 5-6 timer pilates, og jeg er halvveis gjennom mine planlagte (del)mål på 10 timer. Det begynner å komme seg, selv om jeg er stiv som en stokk fremdeles. Så får det heller være at jeg er omgitt av 'prinsesser' som er rene 'ballerinaene'. Jeg får bite tenna sammen, og gå mine planlagte ti timer. Heldigvis, nå er jeg ikke alene mann på timene. Ikke at det er så ille! 😉

"Æ ska' faen mæ vise dæm!"

Pilates kan nok virke lett nok, men det er 'hardcore' styrke for alle penga - magemusklene får kjørt seg. Jeg har fått et visst grunnlag gjennnom alle timene med styrking av kjernemuskulaturen. "Aleksander" har visst hva han gjorde. Han er dyktig som PT - det skal han ha! Men ja, også jeg sliter - tungt i bakkene med mye 'akking og oiing + 'pust og pes' "!

Avslutningsvis får jeg vel bare si:

Joda, dette skal jeg nok klare!

Jeg har faktisk også fått kommentarer fra instruktører her på senteret at det er stor forskjell på meg bare fra i januar til nå. Det varmer å høre sånt! Da er det verdt alt slitet...

Treningssenteret hvor jeg har trent på går konk, og jeg må finne et nytt. 

"Aleksander" kom med følgende forslag:

"Du kan jo bytte til det senteret jeg jobber på nå!"

"Skeptisk. Skeptisk! Men jeg skal tenke på det."

hadde jeg svart.

"Men det er bare èn ting: Jeg kan dessverre ikke fungere som PT ved det nye senteret."

Han fortsatte:

"Jeg lover at jeg skal hjelpe deg som jeg alltid har gjort. Jeg skal støtte deg fullt ut. Bare at vi kan ikke ha timer sammen."

Jeg trodde ikke mine egne ører! "Aleksander" på sin side, var i det optimistiske hjørnet, og helt skråsikker på at jeg kom til å trives!

 

En tid etter...
Jeg får en sms fra "Aleksander":

"...Trenings-senteret jeg jobber på nå, har et tilbud hvor du kan trene for 249 kroner i 2 uker. Hva med å prøve? Du har ingenting å tape... Vi tar en samtale, og evaluering av formen din over nyttår."

Jeg sukker tungt. Nei, det fristet ikke uten videre, men "Aleksander" visste å 'trykke på' de rette knappene. Det er som om han har bestemt seg for å få meg med på 'flyttelasset', koste hva det koste vil! Jeg signerer en prøveavtale - høyst motvillig!

Prøver å se positivt på det! :S

 

 

Beslutningen

Mine 14 dagers prøveperiode er snart slutt, og jeg må bestemme meg. "Aleksander" er på jobb. Han har det travelt, men kommer likevel bort til meg for å snakke mellom slagene:

Han går rett på sak og spør om jeg har bestemt meg. Jeg gjør det samme, og svarer han:

"Lytt nøye, nå - for dette sier jeg bare èn gang: Det faktum at du ikke kan trene sammen med meg, unnskyld min norsk, 'suger noe for***a dritt'. Jeg hater det noe helt infernalsk. Skulle tro jeg befinner meg i en hangarhall, som i tillegg er stappet til randen med folk gjør at jeg nå er veldig fristet til å ta 'mikk-makket' mitt å stikke! Men jeg skal gi dette èn sjanse til og gå for det, på betingelse av at du står for dine ord og ikke svikter meg!"

Blikket hans møter mitt. Han ser meg rett inn i øynene, så sier han bestemt:

"Jeg svikter deg ikke! Man er da mann av sine ord, og holder det man har lovt! "

"Best for deg, det! Hvis ikke skal du virkelig få høre det, gjennom begge øra!"

Mange av dere vil nok reagere på min brutale ærlighet, og min måte og ordlegge meg på ovenfor "Aleksander". Men ikke "Aleksander". Vårt samarbeide har fra dag èn vært bygd på ærlighet, godt humør og gjensidig respekt. Det går begge veier. Vi kan være 'brutalt ærlige' noen ganger, men vi vil ha det sånn! Det skal være sånn!

 

Put me to the test!

"Aleksander» og jeg pleier å begynne det nye året med en «peptalk», en evaluering av forrige sesong og til slutt en gjennomgang av ‘status quo’. Spesielt med 'lang' ferie uten trening, vil han vite hvordan vi står. Den godeste "Aleksander" har planene på stell med en planlagt Cooper-test på mølla, pluss styrketest. Han ombestemmer seg og setter meg på en 3 km i stedet for. Jeg skal altså springe 3 km på kortest mulig tid, i stedet for å springe i 12 minutter!

"Der er mølla - you know the 'drill'!

Sier "Aleksander".

Etter testen finner jeg  smertelig ut at jeg, i mine øyne, har dritt elendig kondis. Jeg står formelig å hiver etter pusten som ei ku i havsnød! Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg har gått opp 6 kg, tapt muskelmasse og økt i fettprosent!

Resultat: 20 minutter, 26 sek!

Med andre ord: En katastrofe! Snakker om å få en midt i fleisen!

Jeg retter meg opp, og tar det som en mann… Eneste trøst er at det finnes de som sliter verre enn meg.

«Du har tapt noe piff siden sist, men ikke verre enn at dette fikser vi!»

"Aleksander" vet råd, og "ordinerer" følgende 'hestekur':

  • 4 treningsøkter i uken, i gjennomsnitt (2 kondisjonsøkter / 2 styrkeøkter)
  • Gå ned 6 kg til 1. mai
  • Øke muskelmassen og få ned fettprosenten
  • Ny 3 km-test. Mål: Under 19 minutter

Selv ordinerer jeg min egen lille "hestekur" ... i matveien.

 

For "halv" maskin

Det er bare å innse. Å leve i 'fri dressur' har sin pris. Ikke bare dårlig kondis, men også vonde skuldre. Sistnevnte hadde jeg så avgjort ingen planer om å fortelle. Det skulle være min egen, lille godt bevarte hemmelighet. Men det ble med planen! Et vennlig, oppmuntrende klapp på skuldra av "Aleksander, og den forræderske skrotten har avslørt meg! Nysgjerrigheten hans blir vekket, og han er kjapt ute på banen for å undersøke saken!

«Ikke rart du har vondt. Du er jo stram som ei fjær i musklene! Det ordner jeg! Du skal få noen øvelser om noen dager!»

 

Neste gang jeg møter "Aleksander" på treningssenteret er han et eneste stort smil. Jeg skjønner fort at det er noe på gang. Han har nemlig dette smilet som en forventningsfull unge på julaften. Han smiler lurt. De omtalte øvelsene er tydeligvis snekret sammen fortere enn jeg kan si 'sjokoladekake'. Nå skal verket hans settes ut i livet og "kandidaten", altså meg, skal til pers!

"Aleksander" leser meg som en åpen bok:

"Du liker ikke disse øvelsene? Hehe..."

Inne i hodet mitt utspiller følgende "samtale" seg:

"Liker dem?? Trenger du virkelig å spørre om det?! Hva er dette for noe viss-vass?! Setter du meg på rene 'husmortrimmen' a la 'trim for eldre'. Du fornærmer meg nesten nå! Jeg liker dem ikke, og ærlig talt skjønner jeg ikke vitsen, heller. Var det opp til meg, har jeg villet drite i de øvelsene!"

"Men det er det ikke! Det er jeg som bestemmer!"

Formelig "hører" jeg stemmen til "Aleksander" i hodet.

Ute i den 'virkelige' verden:

Jeg får utfyllende instruksjoner om hvor ofte jeg skal kjøre disse øvelsene. Timen er over, og "Aleksander" må stikke. Han avslutter med å gi meg en oppmuntrende klapp, men denne gang på den andre skuldra.

"Dette fikser du, Santnok! Vi sees snart!"

Om sant skal sies, nei jeg er ikke udelt begeistret for disse øvelsene!

 

Februar

 

 

«Du må våge å utfordre dine egne sannheter så de ikke hindrer deg i å prøve noe nytt!»

 

Things ain't cooking in my kitchen...

...og da må man finne en ny oppskrift!

Sitatet ovenfor er fra Heidi», coachen min på xtravaganza, og det fikk jeg ofte høre på treffene. Min sannhet er tydeligvis at jeg ikke kan trene uten "Aleksander". Mitt gamle treningssenter hadde ikke gruppetimer, mens her har jeg så utrolig mye å velge i! Nei, her er det bare å brette opp ermene, hive seg rundt og sette i gang. Dette skal vise seg å bli et prosjekt som senere blir et rotterace av dimensjoner.

"Aleksander" har gjort det han har lovt, og laget treningsprogram for meg. En liten fugl hvisker meg i øret om at det kommer nok til å bli lite brukt. Den dårlige samvittigheten er tilbake! "Aleksander" selv gir meg følgende (krystall)klare beskjed:

«Du er ny her på senteret, og jeg vil at du skal ha det bra. Jeg tror at du vil ha godt av å utforske gruppetimene her på senteret! Vi kommer tilbake til dem når du vil. Jeg er her for deg, kompis!»

Jeg skal akkurat til å åpne munnen for å si noe, men blir avbrutt i samme farta av "Aleksander".

"Ikke tenk på det, nå! Skal du stå her lenge, eller? Gå nå, så du rekker den timen da!"

Det virker nesten som om han vet hva jeg tenker. Så 'sparker' han meg inn døra! "Kæpten Treningssjef" har talt! Vi har en grei «avtale»: Når det kommer til treningsøktene, så er det han som bestemmer. Da diskuterer man ikke, men hiver seg rundt!

I tiden som følger utforsker jeg en drøss med gruppetimer:

  • Spinning
  • Core (trening av kjernemuskulatur)
  • Body Pump
  • Tabata

Jeg kommer meg helskinnet gjennom samtlige økter, og jeg koser meg 'glugg i hjel'. Vel, kanskje ikke helt på tabata timene. Det viser seg å være en god del balansetrening som jeg ikke er god på. Jeg står der oppå step boksen, og 'svaier i motvind'. Temmelig irritert over meg selv og min dårlige balanse tenker jeg innbitt:

"Ikke f*** om jeg skal gi meg!"

 

Folkene i salen (inklusive instruktøren) fikk gratis kino, men OK: Jeg byr på den! Finner også ut at Body Pump ikke er noe for meg, men det får være en annen historie!

 

 

Mars

En ny giv

Det er tid for ny test og styrketest. Jeg blir innkalt 'på teppet' av "Aleksander" til ny dyst. Da møter man opp! "Aleksander" er gira på å sette i gang, og lar meg knapt avslutte oppvarmingen før han 'hanker' meg inn.

"Kommer du?"

Han går foran, mens jeg tasser lydig etter. Vi ender opp ved tredemølla.

"Nå var planen egentlig skulle springe 12 minutter for en Cooper-test. Men siden du sprang tre kilometer'n sist gang, så gjør vi det samme denne gangen også!"

Ennå en gang springer jeg mine 3 km. Det hele begynner pent og pyntelig før jeg øker tempoet gradvis. Til slutt er det alt annet enn pent og pyntelig. "Aleksander" og jeg har en liten 'kamp' oss i mellom om hastigheten på mølla. Jeg skrur farten opp. "Aleksander" skrur den ned. Jeg lurer meg til å skru den opp en gang til. Han er raskt på pletten og skrur den ned igjen! Jeg gir meg."Aleksander" 'vinner' med 2-1! Men, jeg gir meg ikke uten kamp, og ender opp med å 'øke tempoet' med å øke takten på beina. Jeg springer som en vind. Nesten som om jeg har noen i hælene! "Aleksander" presser meg:

"Kom igjen! Raska på, da!! Kom igjen! Peis på! Dette klarer du!!"

Jeg blir kjørt hardt, og springer helt til jeg har nådd mine 3 km. Jeg hopper av mølla, og leser samtidig av tiden!

Før jeg rekker å tenke på den berømte sjokoladekaka, er det rett i styrkeapparatene for sirkeltrening. Salen fylles av diverse puste- og peselyder - fra undertegnede!

Det blir ubønnhørlig noe mer pust og pes og blodslit. Til slutt er vi, les: jeg, ferdig. Fint ferdig! "Aleksander" skriver så blekket spruter. Hva han skriver, må fuglene vite. Det vet han nok best selv! Jeg benytter tiden til en liten "pause i flydur"... som betyr å få igjen pusten.

Testene er avsluttet, og det er tid for resultatene. Selv om jeg er sliten etter testene, er jeg på langt nær så sliten som jeg var forrige gang. Om du skulle lure...

Vi går til 'kontoret' hans.

"Jeg har resultatene her. Vil du høre?"

"Resultatet på tre kilometeren ble 17 min 6 sek."

 

På styrketesten hadde jeg gjort det veldig bra på beina, men ikke på bryst!

"Du har forbedret tiden din på mølla drastisk fra forrige gang... Du gjorde det ikke helt bra på styrketesten, men det kommer nok av mindre matinntak - men ingen storkatastrofe! "

 

Jeg blir sittende der en smule tankefull.

"Så alt i alt, veldig bra. Det er bare å stå på, så vil resultatene komme! Dette kan jeg virkelig like!"

 

Som han selv sa det! "Aleksander" er storfornøyd!

 

"Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg nok helt sikkert!"

Etter tabata timen, kommer jeg til å tenke på ovennevnte sitat. Det vil si, jeg husker ikke helt nøyaktig hvor jeg har det fra, og hvem som sa det. Men jeg tenker som så at etter å ha bydd på 'gratis kino' for 'Hvermannsen' på tabata, kan jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før: Kettlebells og slyngetimer!

"Det klarer jeg helt sikkert!"

Tenker jeg selvsikkert!

Jeg oppdager fort at min selvsikkerhet skal lønne seg. Jeg har aldri tatt i disse såkalte 'kettlebells' før. Med skrekkblandet fryd står jeg der og slenger disse store, svære 'kubjellene' hit og dit. Jeg er i mitt rette elementene på begge timene. Kettle bells: Tungt, men sykt GØY! Det kan jeg helt sikkert! Jeg digger det! Teknikken er ikke inne, men hva annet kan man vente når man aldri har vært borti en ting før? Som vanlig med alt nytt, sliter litt i begynnelsen med teknikken, men den kommer seg fort.

Slynge har jeg vært borti fra før, og det  passer meg også som hånd i hanske! Kanskje ikke så rart når man tenker på hvor mye "Aleksander" har terpet på øvelsene på det gamle treningssenteret. Det skal vise seg å komme veldig godt med! 🙂

 

https://www.youtube.com/watch?v=d3Oh4PLhlKc

 

"En dårlig nyhet kommer som regel aldri alene. Den har alltid en eller to i følge."

 

En dag får jeg telefon fra "Aleksander". Han vil at vi skal møtes for å prate. Jeg skjønner med en gang at noe er alvorlig er på gang. Vanligvis treffes vi utenom treningssenteret, men nå vil han at vi skal treffes på treningssenteret. I tillegg skal vi treffes på "kontoret".

Jeg trodde jeg hadde fått nok dårlige nyheter for dette året. Jeg tok feil! 🙁 En dårlig nyhet kommer som kjent aldri alene. Den har alltid to eller flere i følge. Jeg skal få erfare det.

Tiden er inne for å treffe "Aleksander". Han er  fåmælt, og virker veldig tankefull. Han sier ikke noe på en god stund, men så går han rett på sak:

"Som du vet, utdanner jeg meg til fysioterapeut. Som en del av utdannelsen har vi såkalt turnustjeneste, altså praktisk arbeid. Planen var at jeg skulle ha den her, men det blir dessverre ikke noe av."

Mens han prater, får jeg den velkjente "dette liker jeg ikke" følelsen. Skuldrene går automatisk i forsvarsposisjon. "Aleksander" fortsetter:

"Dette var en strek i regninga, men jeg kan fortsatt holde kontakten med deg pr. e-post, sms, facebook, telefon osv..."

Skuldrene går ned igjen...

"Men jeg føler at du trenger mer oppfølging. Derfor vil jeg at du skal vurdere å ta deg PT! Jeg vet ditt standpunkt i saken, men vi har mange dyktige PT'er på huset. Snakk med PT-ansvarlig her på senteret - h*n kan også hjelpe deg."

"Det er ingen som kan erstatte deg, og det vet du!"

Svarer jeg når "Aleksander" er ferdig å prate..

 

En ny æra ...

Det er surt å 'miste' "Aleksander". Selv om det bare er midlertidig. Men jeg gjør som jeg får beskjed om: Finne en ny PT.

Å finne ny PT er ikke noe man tar lett på. Det overlater man ikke til tilfeldighetene. Jeg har gått grundig til verks. Nesten samtlige PT'er 'vraket' av ulike grunner. Det møysommelige arbeidet er over. Nå sitter jeg igjen med 3 kandidater, "kremen" som må overbevise meg om hvorfor jeg skal velge akkurat de som PT. Etter beinhard 'kniving' og utrolig jevnt løp mellom de tre, sitter jeg igjen med vinneren. "Ny" PT i boks, og første time er avtalt. Nå gjenstår det bare å bestille en passende PT pakke, og fortelle "Aleksander" hvem "vinneren" og hans 'etterfølger' er.

Min første tanke når jeg er ferdig, er:

"Dette går aldri bra!" Jeg stoler kun på "Aleksander", og som sagt: Ingen kommer opp mot han på noen måte! "Jo flere kokker, jo mere søl." Jeg hater det! Men jeg tvinger meg til å slå de tankene fra meg, ...

 

YTWL...

Med ny PT er tiden inne for å prøve noe nytt. Det "nye" i tiden er at nå skal man trene kjapt, effektivt og ikke minst intenst! Jeg har lyst å prøve nettopp det! Min nye PT er også stor fan av kettle bells. Ikke bare stor fan, men faktisk også sertifisert instruktør.

"Ut fra det du har jobbet med tidligere, sammen med 'PT'en' din, og dine ønsker, vil jeg få foreslå at du bør vurdere kettle bells".

 

Jeg får en kort innføring i fordelene med kettle bells som i korthet går ut på følgende:

  • Helkroppstrening (de store muskelgruppene) med høy puls. Altså: Kombinert styrke- og utholdenhetstrening (kondisjon)
  • Kettlebells er bra for kroppens mobilitet, hurtighet og balanse. Kulesvingingen aktiviserer de svakeste musklene i kroppen, og kjernemuskulaturen får også kjørt seg!

I'm all in - det blir kettle bells for alle penga!

Min nye PT, "Emil", innfører et nytt regime. Han er instruktør innenfor kampsport, og stor fan av stretching. Jeg får jeg også lære viktigheten av stretching for mobiliteten. 4 øvelser blir raskt implementert, som skal erstatte / supplementere øvelsene til "Aleksander". De såkalte YTWL øvelsene.

"Nå Santnok, skal du få lære noe nytt!"

Sier "Emil" en dag.

"Her er noen supre, sammensatte øvelser, også kjent som "Worlds Greatest Stretch!"

I tiden med "Aleksander" kjørte vi ymse stretcheøvelser som jeg sleit tungt med. Men de var nok bare rene barnematen i forhold til disse. Stretching har aldri vært min greie, og langt mindre nå!

Han viser meg hvordan de skal gjøres. Det blir min tur. I det jeg setter i gang, stritter kroppen totalt i mot.

"Dette er det ingen som har gitt meg beskjed om! NEI! Jeg NEKTER!!"

Det hugger til både her og der. Koordinasjonen er helt rævva, og balansen; et sorgens kapittel man ikke skal snakke så høyt om! Beskrivende nok, føler meg som "Bambi" på den berømte isen! Ingen sympati å få der i gården, nei. Ikke at jeg hadde trodd det, heller!

"Emil" fortsetter:

"Disse øvelsene er veldig 'undervurdert' av folk flest. Selv de fleste 'normale' folk har godt av å gjøre disse øvelsene!"

Jeg vet ikke om det var for å "trøste" meg, men i så fall - en utrolig "mager" trøst. Jeg setter øya i han og svarer tilbake:

"Du, er det noe jeg ikke er, så er det "normal". Jeg er alt annet enn "normal!"

Ledsaget av diverse 'gloser' som jeg har plukket opp fra visse personer. Men de skal jeg, naturlig nok, ikke gjengi her! 😛

 

"Jasså, det er tæl i mannen, og 'kjeftementet' har man også i orden! Jeg er imponert! Det må vi kunne bruke til noe!"

"Emil" er helt med på notene!

kettlebell-swing

 

"Emil" og jeg kjører på med PT-timer og gruppetimer i kettle bells. Han har fått tittelen "Kongen av Kettle Bells" på treningssenteret. Og ja, han er det også!

Som jeg skrev lenger opp, hadde jeg prøvd ut slyngetimer som en del av min utforskning av timene på treningssenteret. "Emil" kombinerer det "beste fra to verdener" på en fantastisk god måte. Jeg får bryne meg på kettle bells og samtidig kombinert med slynge.

Han bestemmer seg for at jeg skal få kjørt meg skikkelig, og det blir supersett + tri-sett kombinert kettle bells og slynge i skjønn forening. Men, jeg trives - og henger godt med. Alt takket "Aleksanders" forarbeid som PT. 🙂

5 uker senere ...

Som alltid når man får ny PT, vil vedkommende bli kjent med deg å teste deg for å se hva du er god for. Eller hva som er dine styrker og svakheter, om du vil. Første gangen med "Emil" ble jeg heftig testet ut på kettle bells.

"Jeg har observert deg litt på kettle bells timene, og sett at du løfter ganske bra der. Nå vil jeg at vi prøver å  ta det hele et steg videre med å øke vektene, for å se hvordan du takler det."

"Emil" henter fire 'bjeller', med to forskjellige vekter på hvert par. Jeg får de to første.

"Prøv disse, du!"

Jeg tar tak i dem og løfter dem i været. Det går bra! Men når det økes ennå et trinn, er det stopp!

"Ja, da vet vi det! Der gikk altså grensen. Vi skal ta sikte på å gjøre deg sterkere med 'bjellene'. Dette ser jo bra ut!"

"Emil" er passe fornøyd! Sånn til nærmest 'aldri' å ha tatt i en sånn sak, kom jeg rimelig godt i fra det.  Jeg er rimelig fornøyd selv.

 

Nedenom, og 'hjem' ... og enda lengre ned ...

En dag på trening med "Emil" har jeg en utrolig dårlig dag. Han sier først ikke noe. Neste gang er alt "normalt" igjen, og jeg løfter som en 'elefant'. Men kort tid etterpå, så er det på han igjen! Jeg "raser" nedover i styrke. Til slutt kommer det taktfullt fra "Emil":

"Jeg har observert at du har gått ned i styrke på kettle bells. Du løfter nå mindre enn da vi startet! Er det noen spesiell grunn til det?"

Han venter ikke på svaret, men fortsetter videre:

"Vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette, så jeg sier det rett ut: Du har bevist at du kan gå ned i vekt. Du har bevist at du kan gå opp i vekt. Du har også bevist at du kan gå ned igjen. Du er som poteten, som kan brukes til alt. Men hva trenger du meg til, egentlig?"

 

Jeg skrev lengre opp at jeg "ordinerte" en 'hestekur' på meg selv - i matveien. Fra tiden på Helfart, er jeg godt vant med å leve på lite og trene med full fres. Dette er noe jeg ikke vil anbefale hvem som helst!

Etter hvert som tiden går og jeg lever på såpass lite kalorier som jeg gjør, går også vekten ned. Men risikoen med å gå ned i vekt og samtidig spise "lite" er at du taper styrke.

Noe av det første jeg gjorde da valget falt på "Emil" som PT, var å fortelle han om min fortid, og hva jeg hadde oppnådd. Jeg informerte han også om "ståa" angående mitt 'avbrudd'. Alt det var han inneforstått med, men han likte ikke at jeg ble svakere og svakere!

Nei, "Emil" kan nok styre sin begeistring både lenge og vel for min "galskap". Han liker det ikke - og gir tydelig uttrykk for det.

"Du må spise mer enn du gjør, hvis det skal bli noe sving på treningen. Slik kan det ikke fortsette; om planen er å øke i styrke, altså!"

 

Jeg beroliger han med at jeg snart skal 'trappe opp'.

"Vel, jeg har sagt mitt, og du spise mer! Hvis denne sørgelige utviklingen fortsetter, så vet jeg virkelig ikke hva jeg kan utrette for deg fremover."

Jeg har lagt kortene 'på bordet' ovenfor "Emil". Tiden er kommet for at jeg skal av 'dietten'. Forrige gang, da jeg gikk på "Helfart", måtte jeg ta meg god tid på opptrappingen og gradvis øke matinntak. For ordens skyld: Jeg har ikke gått på Helfart!

Selv om jeg ikke har gått på "Helfart" denne gangen, velger jeg å bruke samme teknikk. Nå er det kaloriene som skal økes gradvis, pent og forsiktig. For de innvidde, som kjenner til "Helfart" gjør man det slik, både for å  vende magen til å spise fast føde igjen;  og for å unngå kolikk/tarmslyng. Jeg tar meg god tid og øker antall kalorier gradvis for at kroppen skal unngå å få et stort sjokk - og for at jeg vil holde

"Opptrappingen" er "i boks"

Opptrappingen er avsluttet, og "i boks". Jeg kan konstatere at den trygt kan sies å være en suksess! Nå skal jeg bare konsentrere meg om å holde vekten og trene.

Jeg er tilbake 'på teppet' sammen med "Emil", for å kjøre flere økter.

"Du har fått mer farge i ansiktet nå, Santnok. Kan jeg spørre om hva tenker du fremover, nå?"

Han får prompte svar tilbake:

"Ingenting er forandret. Vi skal kjøre videre i samme spor. La oss kjøre full fres og gi jernet!"

Vi fortsetter ufortrødent videre med styrkeøvelser, balanseøvelser, prehab/rehabøvelser. I tillegg: Gruppetimene.

 

"Nå e eg tilbake i 'byen' 🙂 Vi snakkes til uka :)"

 

Kjenne på savnet av "Aleksander".

Selv om jeg trives i "Emils" selskap som PT, hender det at jeg savner "Aleksander". Prøver å få tankene over på noe annet mens jeg minner meg selv på at "han kommer jo tilbake. Han blir jo ikke borte for alltid!"

Mobilen står i lydløs modus. Den begynner å vibrere. Jeg har fått en SMS. Den er fra "Aleksander". Snakker om sola!

"Nå e eg tilbake i 'byen' [stedsnavnet behendig fjernet]. 🙂 Vi snakkes til uka :)"

 

Jeg blir alltid skikkelig glad når jeg hører fra "Aleksander", og denne meldingen er virkelig kjærkommen å få. Følgende "samtale" foregår mellom oss.

"Gleder meg sykt til å treffe deg igjen! :)"

":)"

På neste time med "Emil" sier han følgende:

"Jeg har snakket med "Aleksander". Han er tilbake i byen, og han vil ha deg tilbake nå, Santnok! Jeg sa til han at det er greit for meg."

"Såpass! Ja, han har ikke sagt noe om det til meg, da. Men hvis han sa det så bestemt, er det vel bare å 'etterkomme' "ordre"!"

Timen avsluttes i rene "Trøkk-16" stil - for alle penga! Kettle bells flyr 'vegg-i-mellom'. En verdig avslutning. Vi avslutter med å pakke "lekesakene",  og så går vi ut i 'loungen' på treningssenteret for en prat. Vi blir sittende en god stund og prate om løst og fast.

"Emil" kommenterer at det virker som om jeg har trivdes på timene.

"Du virker å ha hatt en god, fin fremgang siden jeg først traff deg. Hva syns du selv?"

Spør han.

Han får svar rett fra 'levra'

"Vel, jeg skal være ærlig å si at det har ikke vært 'bare-bare' bestandig, spesielt med alle disse balanse / tøyeøvelsene som du er vanvittig glad i! Det har vært tider hvor jeg har måttet tatt meg selv sammen for ikke å be deg om å 'reise og ryke' dit pepper'n gror. Men det skal du ha:  Jeg har fått utfordre meg selv , og jeg har vokst som menneske på den tiden vi to har trent sammen!"

Og med det var samarbeidet vårt over, for denne gang. Det var tid for å gå...

Husker dere at jeg har hatt en viss avstemning på bloggen? Den om at jeg, Santnok, skulle til fjells til en sommer? Nei, det har dere helt sikkert glemt. Husker ikke – hvilken fjelltur? 😉

Joda, folk rundt meg fikk det som de ville. Fjelltur ble det! Ikke bare èn, men to og tre ganger.

Av en eller annen merkelig grunn har jeg vært omgitt av folk som har fått det for seg at jeg skal gjøre "ditt og datt".

Nå hørtes det nesten ut som om jeg syter og klager over at folk rundt meg 'presser meg' til å gjøre ting jeg ikke vil. Men, det er fint å ha folk rundt seg, solide støttespillere. De få, men gode støttespillerne! Misforstå meg nå endelig rett! 🙂

"Når man har nådd målet, må man sette seg nye, litt 'hårete' mål, som man kan strekke seg etter for å piffe opp tilværelsen!"

rtic6o

Dette var noe coachen min, "Heidi", sa til meg før jeg i sin tid ble 'uteksaminert' fra xtravaganza. "Heidi" var så avgjort en del av "Team Santnok" med sin alltid velreflekterte støtte. Det hun siktet til med uttalelsen over, var at man hele tiden måtte ha noe nytt å strekke seg etter, ellers ville man surne og gå lei. I verste fall, falle tilbake til gamle, gode (u)vaner. Og så: Tilbake til tegnebrettet! Jeg tenker ofte tilbake på tiden på xtravaganza, og all den kunnskapen jeg fikk ta del i, og tilegne meg. "Heidi", "Mia" og de andre coachene og helsekonsulentene var gode å ha. Og jeg trengte dem virkelig!

1485831-2

I dag lever jeg fremdeles etter en del av prinsippene, selv om jeg nok står på egne ben nå, og har lagt til mye "eget" fra egne erfaringer.

304414_428596307199359_932040084_nSom dere sikkert husker, var det dem rundt meg som hadde fått det for seg at jeg skulle leke "fjolls til fjells" å bestige diverse fjelltopper. Joda, det ble fjelltur. Ikke bare èn. Men to og (nesten) tre sammen med min gode "treningskompis", "Marius".

Joggere-i-silhuett
Hva sier man om en joggetur midt i sommernatten, gjerne med "Prinsese Sol" som følgesvenn(inne)?

 

Nå er det lenge siden det, og etterpå har jeg vært ute på joggeturer. Jeg har i ettertid sprunget mange joggeturer på både 5, 6 km - og ikke minst, 10 og 12 km! Siste joggetur var på sommertid, med lyst og sol midt på "svarte" natta!

Men nå er tiden inne igjen. Jeg må finne nye mål. Vel, det vil si, min vane tro, har jeg igjen blitt utfordret av diverse personer rundt meg! Når det ikke skal gås (eller springes) til fjells - ja, da skal man springe gatelangs!

En viss person i min omgangskrets (ja, du vet hvem du er, din 'slask'!) har utfordret meg til å ta en springmarsj i det sagnomsuste Midnight Sun Maraton.

IMG_20140725_174055
En av Tromsøs (også kjent som 9000 - Byen) store 'severdigheter', gode gamle Skarven. Her skal jeg og min utfordrer sitte etter løpet og nyte hver vår pils i solskinn hvis alt går etter planen! Foto: @ Santnok

Før noen nå får det for seg: Nei, jeg skal ikke springe maraton på 4.2 mil! For det har jeg ikke bein til! Men nå står altså valget, i følge denne personen mellom mini-maraton på 4.2 km. Enten det, eller mila. Selve løpet går av stabelen lørdag 18 juni, og jeg skal etter sigende meldes på en av to nevnte distanser.

Som forrige gang, skal jeg overlate valget til dere, mine kjære lesere! Hva mener dere? Springer jeg mini-maraton, eller mila? Hiv dere til og stemme i pollen på bloggen. Jeg må bestemme meg fort, så raska på folkens!

558596_10152120188130227_45382396_n
Drømmer må man ha, og jeg skal oppnå mine!
Fengsel og fri 4
Vært der, og gjort det - og skal fortsette med det ...

 

 

197-spaghetti-alla-caprese Her om dagen så jeg en 'reklame' for "Matkontrollen" på TV2. Noen var av den formening av at boksmat smakte helt likt med hundemat. Dagens spørsmål ble naturlig nok: "Går det an å smake forskjell på boksmat og hundemat?" Jeg ble straks interessert, for undertegnede har en fortid som matvrak av klasse! En av mine 'lidenskaper' var faktisk boksmat før jeg var 'utro' og gikk over til take-away. Det kunne jeg spise mye av, og faktisk ikke så rent lite, heller! Nå er ikke jeg den typen som spiser boksmat lengre,

De skulle teste ut følgende produkter:

  1. Joikakaker
  2. Spaghetti A La Capri
  3. Brun lapskaus
  4. Snurring
  5. Trøndersodd

Alle 'vet' jo at boksmat ikke er det en "feinscmecker" eller gourmet ville foretrekke. Men som "nødløsning" kan det jo være greit en og annen gang. Uansett, de skulle teste ut sine påstander. 'Grundige' som de alltid er i slike sammenhenger, hadde de plukket ut 3 "turfolk" les: campingfolk. Men hva er vel en mattest uten kokker?

Boksmat
Mine forhåndværende "partners in crime"...

Jeg skal ikke gå så mye inn på det hele, annet enn å slå fast at det kommer ganske så friske kommentarer etter hvert som både campere og kokker får smake rettene. Selv har jeg to favoritter blant disse, nemlig Spaghetti a la Capri og Snurring. Ingen av dem kom spesielt godt ut i testen. Så dermed ble jeg sittende og tenke for meg selv:

"Har jeg virkelig, (eller hadde) så utrolig dårlig smak på mat at jeg spiser (spiste) hva som helst?"

 

Noen dager senere:

Jeg står i matbutikken, og kommer gående forbi hylla for hermetikk på utkikk etter noe ... eh...  hermetikk. Da slår idèen ned at jeg skal jammen meg kjøpe disse produktene igjen, for å teste dem! Som sagt, så gjort! Et kjapt overblikk i hylla, og i rene Lucky Luke (som trekker revolveren raskere enn sin egen skygge) stil, har jeg i to vendinger røsket tak i en boks Snurring, pluss en boks Spaghetti a la Capri. I samme farta tar jeg en boks med torskerogn til senere bruk. Så er det bare å gå til kassa med hele stasen, og betale for seg. Når man er ute og handler og gjør andre ærender, går tiden fort. Da har dagen en stygg tendes til å gå. Det gjør det også denne gangen! Til slutt er det på tide å dra hjem.

Vel inne av døra er jeg så sulten at jeg kan spise en zig-zog (flodhest med fjær). Så da er vel beskjeden gitt:

"Få i deg noe mat da, mann!"

Selv om jeg er sulten som den før omtalte zig-zog'en, må jeg rydde på plass alle matvarene. De rydder seg nemlig ikke på plass av seg selv. Mens jeg holder på, får jeg tid til å tenke over hva jeg skal gå for. Valget faller på den infamøse Spaghetti a la Capri! Hadde jeg nå vært servitør, hadde jeg vel sagt:

"Excellent choice, Sir! Excellent choice!"

Nei, noen servitør er jeg nok ikke. Men valget er tatt, og jeg får sette i gang. Jeg bestemmer meg for å være litt effektiv, så derfor setter  jeg stekeovnen på oppvarming. En av de tingene jeg lærte i løpet av min tid på xtravaganza var at vi skulle gjøre noe ekstra ut av maten med å dekke pent på bordet. Gjerne med serviett(er), stearinlys m.m...  "Heidi", coachen min fra tiden på xtravaganza, var en god læremester. Så jeg går målrettet i gang! Når jeg er ferdig, tar jeg frem 'de magiske ingredienser:

  • "Grovis"
  • Spaghettisaus (posesaus)
  • Ost

Kjapt, effektivt og målrettet tar jeg frem kasserollen, åpner blikkboksen, tømmer innholdet i en kasserolle og heller vann i vannkokeren (til spaghettisausen). Så hiver jeg pulveret fra sausposen i kasserollen, rasper osten og til slutt går "grovisen" i ovnen for å varmes mens jeg varmer opp innholdet i kasserollen etter å ha helt det varme vannet over sammen med en dæsj ekstra lettmelk. Alt er nå 'tajma og tilrettelagt' slik at "grovisen" er ferdig oppvarmet når jeg er ferdig med resten av maten. Nå er det bare å ha Capri'en i tallerkenen, strø osten over og til slutt ta ut "grovisen" av ovnen. Så tenner man lyset før det hele serveres. Nå er det tid for mat! Nå kunne jeg ha satt meg ned å hivd i meg maten. Men "Heidi" lærte oss å ta oss god tid, virkelig smake på maten og nyte den. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene! Så i stedet for bare å hive innpå setter jeg meg ned og virkelig smaker på maten.

 

Er Spaghetti a la Capri bedre enn denne?

Coctailpølsen som er oppi, smaker ikke all verden. Kvaliteten er grei nok for den slags, men sikkert ikke mye kjøtt i. Så kommer jeg til selve spaghettien. Jeg har en fortid på Helfart, og en 'bivirknng' av dette,  er at smaksløkene mine er ganske skjerpet når det gjelder smak, både på godt og på vondt. Jeg har bevisst unngått mye salt, sukker og fett i maten for at smaksløkene ikke skal lide 'overkill'. Men tilbake til saken! Spaghettien, ja om man nå kan kalle det for det, snurres rundt gaffelen og jeg tar en tygge. Spaghettien er kokt til døde, og vassen. Vassen, rett og slett! Få sekunder etterpå slår en gigantisk  saltbombe av gedigne dimensjoner inn! Om det er originalsausen eller posesausen kan jeg ikke vite. Men dette er en saltbombe! Det er i hvert fall helt sikkert!. Nei, dette var ikke sånn jeg husker denne retten! Dommen min er følgende:

"Denne retten ville ha vært grei nok"

Hadde det bare ikke vært for den vasne spaghettien og salte sausen! Den er grei som nødløsning, men ikke noe jeg ville gått for til daglig.

Konklusjon:

Du får det du betaler for! Nei, jeg tror nok at Capri får være Capri... Skulle jeg ha laget denne retten hjemmelaget, ville jeg ha gått for:

  • Hjemmelaget spaghettisaus, enten av modne tomater (ferske / eventuelt hermetiske)
  • Fullkorn spaghetti
  • Hjemmelagde kjøttboller av karbonade / kyllingkjøttdeig
  • Hjemmelaget brød. Eventuelt Ingers Rugbrød / Byens beste brød ("Approved" By "Aleksander"! 🙂 )

 

En tid senere...

Etter å ha testet ut Spaghetti a la Capri, er tiden nå inne for å ta for seg Snurringen! Den er en av mine desidert største favoritter innen jeg 'konverterte' til "take-away"! Jeg skrider til verket med nok en gang å varme opp stekeovnen, ta ut de magiske ingredienser og dekke på bordet. Jeg har gjort følgende:

  • Stekt Snurringen i stekepanne med ekte smør
  • Laget spaghettisaus fra pose med ekstra lettmelk
  • Varmet "frokostbrød" i stekeovnen (serveres med litt smør oppå)
  • Kokt spaghetti (ikke fullkorn)
  • Stekt et egg (på kun en side)

Retten ble anrettet på følgende måte:

  1. Spaghetti
  2. Snurringen legges oppå spaghettien
  3. Spaghettisausen over
  4. Egget på topp

Akkurat som med Spaghetti a la Capri, dekket jeg bordet og spiste maten i ekte xtravaganza-ånd.

Min konklusjon:

Jeg husker at Snurring smakte godt tidligere. Det gjorde den også denne gang. Men, som vanlig, mye salt, enten i snurring eller posesausen. Spaghettien var bedre, siden jeg hadde kokt den selv. Sausen var veldig salt, selv med pepper opp i sausen. Egg er egg. Når det er sagt: Du får hva du betaler for. Spaghettien kunne ha vært fullkorn og sausen hjemmelaget. Da hadde det blitt så mye bedre! Igjen: Grei nok, som en nødløsning (rask middag). Men du får hva du betaler for! Nei, da tror jeg heller det er like greit å lage den selv, fra bunnen. Spør dere meg... Da blir det mye sunnere, og du vet hva du får i  deg! 🙂

 

Og med det, kjære godtfolk, var dette innlegget slutt.

Jeg lovte dere oppdateringer fra reisen min, og siden man skal holde det man lover, her er de. Undertegnede er nå kommet hjem etter å ha vært på besøk hos en venn av meg som jeg ikke har sett på evigheter. En reise full av inntrykk hvor jeg, etter alle kunstens regler, har kost meg glugg i hjel! Nå sitter jeg igjen med masse inntrykk, og mange gode, fine minner. "Aleksander" hadde som vanlig rett, jeg trengte virkelig å komme bort!

Høydepunkter fra reisen

Jeg bekymret unødvendig for hvordan flyreisen skulle gå. Stormen kom aldri! Innsjekking og flyreisen gikk utrolig greit! Da jeg kom inn i flyet og satte meg på anvist plass var det, tro det eller ei stor plass mellom setene. Bare så det er sagt: Jeg er ikke akkurat liten selv om jeg har gått ned i vekt. 🙂

1755862Da jeg landet på Gardermoen stod kameraten min allerede og ventet på meg utenfor. Siden jeg aldri hadde vært der og var helt ukjent, var det best at han kom og hentet meg; fant han ut. "Vi skal ikke ha en katastrofe her med at du roter deg bort på ville veier!" Sa han, Og slik ble det!

11311451493_e098493f91

Tigerstaden ... 🙂

DSC_0877Når man først er på en 'fremmed' plass, må man ta seg tid til å utforske omgivelsene. Da er både Slottet, Stortinget, Tigerstaden, Hard Rock Cafè m.m obligatoriske. En annen obligatorisk ting, føler jeg, er nylagde, belgiske vafler. Hjemmelagde, selvfølgelig!

Belgiske vafler - en skikkelig lekkerbisken å sette tenna i!

Kjøpte like greit 2 stykker - en til hver. "Kjempegode!" Sier min venn. Jeg har akkurat satt tenna i herligheten, og siden man ikke skal prate med mat i munn (i følge min bestemor), nikker jeg bare... Det er mye fint å se, og som min bestemor ville ha sagt: "Jeg så til øyet ble stort og tørt!" Etter å ha vært innom både her og der, stikker vi innom Hard Rock Cafè. "Vil du være en 'ramp' i kosten, nå?" Spør kameraten min. "Så klart! Jeg akter ikke å spare på noe nå! Jeg går da ikke på en slik plass å ber om en salat med dressing, vel? Det skulle jo tatt seg ut!" Jada, jeg kan være rampegutt jeg også, når jeg vil! En annen obligatorisk ting når man først er i Oslo: Konserter! Min venn, er i likhet meg meg, en musikkelsker av dimensjoner. Han elsker å gå på konserter. Sir Elton John hadde konsert i byen da jeg var der. Og når Depeche Mode er innom, går man på den også! Ikke rart at man er i lykkerus!

 

1521834_593897134011197_7269959_n

Depeche Mode i Telenor Arena

960225_593897030677874_547173587_n

Sir Elton John, Oslo Spektrum med alt på stell!

Konserter og sene nattetimer gjør sitt til at man ikke spiser 'verdens sunneste mat'. Det hadde jeg kalkulert med. Jeg spiste, og koste meg med akkurat det jeg ville ha. Men, i ulikhet til Hard Rock Cafè valgte jeg nå kategorisk det minst usunne, og begrenset størrelsene på menyene. Det kan man jo leve med! Ikke så ofte man er i storbyen, heller! 🙂

Ennå en overraskelse...

"Det blir fint for deg å komme på besøk her" sa kameraten min. "For her er det ingen som kjenner deg; du kan være inkognito og få en ny start" som han .sa det. Jeg var enig. Som såkalt 'langveisfarende' (som besteforeldrene mine brukte å si det) treffer man mange nye folk. Da blir det mye frem med labben og hilse høflig. Ja, for ikke å glemme; man blir invitert på middag hos venner av vertskapet! Så har du de som er av et nysgjerrige, vitebegjærlige slaget og inviterer deg på middag. Det blir fort mye mat hvis man skal ha '7 retters' på hver plass! Jeg blir introdusert for en person som får høre hvor jeg kommer fra. Da han får hvor jeg kommer fra spør han: "Kjenner du en som heter...? Han bodde i lag med en som heter..." "Joda! Han kjenner jeg... kjenner dem begge to, faktisk!" Og vips! Det var det 'inkognito dekket' - borte vekk! Det viste seg at han var storebroren til denne ene personen. Omstendighetene kan være lunefulle, av og til! Men, ikke for det; hell i uhellet: Hadde jeg ikke truffet broren hans, hadde jeg aldri truffet min gamle venn igjen. Litt rart å tenke på! Enden på historien er at jeg får telefonnummeret, sender en tekstmelding, og blir invitert på besøk!

Gjensynet

Av smertelig erfaring vet jeg nå at folk blir en smule sjokkerte når de ser meg etter at de ikke har sett meg på evigheter. Da kan en liten "advarsel" og forsiktig forberedelse være på sin plass: "Bare så det er sagt: Jeg har forandret meg en smule siden sist! Mer vil jeg ikke si. Du finner ut av det når vi ses!" var beskjeden min venn fikk. Når vi kommer ut av bilen, kommer han og lukker opp. Med capsen godt trødd ned i aua, og ditto parkas, trør (i hvert fall utad) selvsikkert til trammen sammen med min venn. Når jeg kommer til trappen, går det som jeg venter. Min venn blir mildt sagt en smule forvirret. Med et spørrende uttrykk spør han: "Hvem er hvem?!" Min venn peker: "Det er han der!", og da bare går det som det må gå. "Santnok?! Er det virkelig deg?" Jeg får en real bjørneskvis av dimensjoner! "Hvor lenge siden er det sist vi sist så hverandre, nå? Se på deg da! Er det lov å si at jeg er; mildt sagt, sjokkskadet og aldri så lite imponert nå. Men så stå nå ikke der da. Kom inn! Kom inn! Velkommen!" Jeg får en hjertelig velkomst, og vi blir så invitert inn på "kvelds". Etterpå blir vi sittende og mimre om 'gamle dager'. En skikkelig koselig kveld... som bare går så altfor fort.

Tiden flyr bare så altfor fort i godt selskap. Siste dagen før avreise hjem, kjører vi, min venn og jeg, på sightseeing innom byer og tettsteder rundt Oslo slik at jeg får sett meg omkring. Av praktiske hensyn setter vi også bilen fra oss og tar toget innom de plassene vi skal innom. Fin måte og reise på! Ja, når toget er presis, vel og merke! Som en fin avrunding på det hele fikk jeg også tid til å shoppe litt. "Aleksander" hadde hintet frempå at jeg måtte kjøpe meg nye joggesko til trening fordi de gamle var utslitt! Jeg fant et par joggesko jeg likte. For å "kvalitetssikre" tekstet jeg "Aleksander" og de fikk stemplet "Approved By Aleksander". Skoene var på salg, og i tillegg fikk jeg ytterligere avslag på dem fordi selgeren kom fra der jeg kommer fra, og esken manglet. Nye joggesko i boks! 🙂

Avreise

For å spare min venns bil, har vi bestemt at jeg skal ta toget til Gardermoen. Min skepsis til tross; det, som alt annet, viser seg å gå kjempebra! Igjen er det ny runde med innsjekking og mer til. Men til slutt er jeg hjemme hos meg selv. Det har vært en lang dag, og nå er det på tide å legge seg. Jeg er med godt mot, og sovner med et smil rundt munnen!

Brune bananer, et ekkelt, 'motbydelig' syn. 

Undertegnede, 'yours truly', lever sunt - og spiser mye frukt og grønnsaker. Det går ikke en dag uten at folk ser meg sitte og gumle på bananer, og jeg får rett som det er kommentaren: "Santnok, sitter du her og spiser banan igjen? Skulle tro du var rene apekatten!" Nei det står ikke å nekte for, jeg liker faktisk bananer - og jeg spiser en ganske stor mengde av disse godsakene. Jeg kjøper ofte en kilo eller to. Det er nemlig slik at jeg ofte blir litt ivrig, og spesielt når de er på tilbud. "Sjekk den prisen, da! Drittbillig!" Tenker jeg. Vips! En kilo eller to går ned i handlekurven! Kanskje ikke verdens beste sjakk-trekk vil nok mange si. Men, til mitt forsvar; jeg spiller ikke sjakk! 😛

 


gamle-og-brune-bananer

En kamerat av meg kommenterte en gang da han så kjøkkenbenken min: "Steiki kara! Her var det mange bananer, gitt! Har du aper i hus?!" Jeg hadde nettopp vært på butikken og handlet, og han observerte at disse, riktig nok, lå innpakket i plastposer. "Du må få de bananene ut av posene, Santnok. Bananene blir brune av fukt!" Javel..." Tenkte jeg. "Så tar vi dem ut av plastposene og legger dem inn i kjøleskapet!" Tenkte man videre... "Så legger du dem på benken. Ja, for du har vel ikke tenkt å legge dem inn i kjøleskapet, vel?!" Jeg må nok innrømme at jeg ble tatt på 'fersken' der! Jeg hadde tenkt å legge dem inn i kjøleskapet...Det var planen; men det endte med å være en (god) plan!

Fakta om bananer

  • Bananer er veldig populære som et kjapt mellommåltid eller rask energi etter trening
  • De gir god metthetsfølelse
  •  De tilfører viktige næringsstoffer

Næringsinnhold i bananer

  • Ca. 121 kalorier
  • 3,5 gram fiber
  • 14 prosent av dagsbehovet for kalium
  • 20 prosent av dagsbehovet for vitamin C.

 

Hjelp! Bananene mine blir brune, hva gjør jeg nå?!

Alle vil jo at bananene skal være herlig gule, og ikke ekkelt brune. For å oppnå det, må man bruke riktig triks for oppbevaring. Kameraten min sa at fuktigheten i posene gjorde dem brune.. Man kunne henge dem opp i en klase på veggen. Han hadde delvis rett, Men bananer i klaser er ikke noe sjakktrekk! Bananer 'gasser' seg verre, og utsondrer faktisk gassen etylengass. Denne framskynder modningsprosessen til andre bananer. Veldig praktisk, dersom du vil ha dem moden i en fei! Hvis ikke, så er det nok veldig lurt å ta bananklasen fra hverandre og oppbevare våre kjære bananer, hver for seg!

Er du av den ekstremt grundige sorten, pakker du bare inn stilken med plastfolie! Det er nemlig her mesteparten av denne 'ufyselige' gassen utsondres. Voila! Du får nå lykkelige, gule bananer som stortrives. Problemet er løst! 🙂

NEI, NEI OG ATTER NEI!

Bananer bør ikke oppbevares i klase, og heller ikke med annen frukt. Den påvirker nemlig også modningsprosessen deres og vil forkorte holdbarheten.

 

Hva med skrelt banan?

Mange skreller bananen av ulike grunner. Når bananen er skrelt, ender den temmelig fort opp med den sagnomsnuste brunfargen om den blir liggende for lenge. Kan du tenke deg noe så kjipt som brun banan i en fruktsalat eller tilbehør til pannekakedesserten din? Nei, sikkert ikke! 🙁  Men fortvil ikke, det finnes en løsning på problemet. Da tar du bare frem sitronsaft og en pensel. Så pensler du sirlig i vei. Da vil syren i sitronsaften forhindre at bananen blir ekkel brun i stedet for delikat gul.

Jeg skrev lengre opp at jeg trodde jeg hadde rimelig kontroll på oppbevaring av mat- men det viser seg ikke å stemme. Riktig oppbevaring av mat er faktisk viktig ikke minst for smakens skyld. Dessuten, her i Norge har vi et enormt sløseri med mat, hvor vi kaster tusenvis av tonn [fullt brukelig mat] hver år. Brune bananer er faktisk bare toppen av isfjellet, for å si det sånn. Jeg er ikke verdens flinkeste på riktig oppbevaring av mat, må jeg innrømme. Det er nesten med stor skam jeg må tilstå at jeg faktisk kaster utrolig mye mat fordi den blir ødelagt.

Mange med meg befinner seg i den situasjonen. Da kan det være greit med litt informasjon om hva som skal i kjøleskap og ikke og det er ihvertfall et par av disse jeg i fremtiden må legge i skapet ved siden av kjøleskapet. Den ser jeg, helt klart!

1. Oljer
Oljer skiller seg i kjøleskap, det har sikkert de fleste opplevd. Optimalt for de fleste oljer er en temperatur rundt 15 grader og de skal stå mørkt, direkte sollys må unngås.

2. Poteter
Poteter skal oppbevares kjølig-men ikke så kaldt som det normalt er i et kjøleskap, da omdannes stivelsen til sukker. Poteter skal oppbevares kjølig og mørkt, gjerne i en papirpose. Optimal temperatur er 5-10 grader. Det er en grunn til at «alle» hadde potetkjellere i gamle dager, der holdt potetene seg i månedsvis!

3. Tomater
Vil man ødelegge en deilig fersk tomat-legg den i kjøleskapet. Tomater trives godt på kjøkkenbenken hvor de modnes og blir saftige og gode.

4. Bananer
En banan i kjøleskapet er ingen god banan,den blir misfarget og mister smak. Bananer er mest happy rundt 15 grader men de tåler fint noen dager i vanlig romtemperatur også, gjerne sammen med tomater da de stimulerer modningen til hverandre.

5. Løk og hvitløk
Her har jeg syndet mye selv, vanlig løk har jeg ofte oppbevart nederst i kjøleskapet. Løk tåler forsåvidt å ligge litt i kjøleskap, men svalt og mørkt er best, da bevares smaken bedre. Legg løken for all del ikke sammen med potetene, de trives ikke i hverandres selskap. Generelt er løken lite omgjengelig og bør lagres litt for seg selv.

6. Avocado
Avocado er litt vanskelig- den har lang holdbarhet i temperaturer rundt 6-10 grader, og kan gjerne modnes forsiktig på kjøkkenbenken. I kjøleskap derimot ødelegges den og får grått fruktkjøtt, temperaturgrensen for hva den tåler går omtrent på 5 grader, dvs hakket over det de fleste har i kjøleskapet. En sval kjeller er det beste.

7. Brød
Brød blir tørt i kjøleskap, enkelt og greit. Det er bedre å fryse og så tine brødet om det skal holde noen dager enn å legge det i kjøleskapet.

8. Aubergine
Aubergine eller eggplante skal helst ha rundt 10-15 grader under oppbevaring-og den skal ihvertfall ikke i kjøleskapet! Den kan gjerne oppbevares i en plastboks i en kjølig kjeller f.eks da holder den seg godt.

9. Melon
Melon taper smak i kjøleskapet, og tåler fint å oppbevares i romtemperatur, men optimal lagring - særlig over litt tid er kjølig ved 5-10 grader, dette gjelder f.eks både vannmelon og honningmelon som er de mest populære melonvariantene. Når melonen er oppdelt derimot kan den godt oppbevares i kjøleskap men har da kort holdbarhet.

10. Honning
Honning blir hard og lite smørevennlig i kjøleskap, den skal oppbevares svalt eller i vanlig romtemperatur men ikke i direkte sollys. Lang holdbarhet ved lagring i f.eks kjøkkenskap i vanlig romtemperatur.

11.Gresskar
Gresskar tåler både lave temperaturer og romtemperatur godt, men lagres aller best ved 7- 10 grader. Ved lagring mørkt og ved denne temperaturen har gresskar svært lang holdbarhet.

12. Agurk
Agurk får kjøleskade fra 8 grader og nedover og skal ikke oppbevares i kjøleskap, romtemperatur er bedre. behold plasten på! Optimal temperatur er 12-14 grader.

Kilder:

matmoro.no

 

Please log in to vote

You need to log in to vote. If you already had an account, you may log in here

Alternatively, if you do not have an account yet you can create one here.